Jeg skjønner ikke dette voldsomme behovet for å stadig kjøpe ting, jeg, det må jeg ærlig innrømme.
Nå i oktober, så var vi nemlig i en trippelbursdag til Vildes mormor og to tanter. Vi kom hjem med to leker og en genser.
I dag var vi i ettårsdagen til søskenbarnet hennes. Nå sitter jenta mi her med ny bøtte, nye lekedyr, og nye klær. La oss heller ikke glemme en morsmelkserstatningsdispenser.
Så er det bare litt over to uker til hennes egen bursdag, og så er det plutselig julaften. Vi venter også et nytt søskenbarn i nær fremtid, og kusina hennes har bursdag i januar. Antagelig vil det også da dukke opp noe innpakket noe, og det stopper jo liksom aldri!
I mellomtiden sitter vi her i et stadig voksende lass med leker vi ikke vil ha.
Og før noen anklager meg for å være utakknemlig (noe jeg selvsagt ikke er), så la meg bare forklare litt mer om hva jeg tenker.
Jeg er mer opptatt av hva Vilde lærer enn hva hun har. Denne måneden har hun lært (eller vil i alle fall lære, hvis dette fortsetter) at hver gang det står kake på bordet, så får hun gaver. At hver gang det kommer mennesker sammen i en stue, så blir hun servert en presang. Ikke at hun bryr seg nevneverdig om den teite firkanten med papir på, og takk og lov for det – men hun vil jo hvert øyeblikk også lære seg at dette er noe hun skal smile lykkelig av, og at papiret skal rives av så fort og så grådig som mulig.
En annen ting er at det virkelig ikke er nødvendig med alle disse tingene. Vilde har som sagt en haug leker. Jeg har konfiskert halvparten av dem, enten fordi de overhodet ikke har noen pedagogisk verdi, fordi Vilde rett og slett ikke liker dem, fordi det bare blir rot som strøs utover hele gulvet – men også fordi jeg vet hun faktisk leker mye bedre med det hun har hvis hun ikke skal navigere seg gjennom et stort lekekaosunivers for å finne noe hun kan virkelig kose seg med.
Og det er også noe jeg så gjerne vil lære seg: å ta vare på og sette pris på det hun har. Ikke bare fordi det hun nå lærer om materielle verdier (for henne akkurat nå så er det leker og annet stæsj), antagelig vil forplante seg gjennom resten av barndommen, gjennom ungdommen og til sist inn i hennes egen lommebok og kontobalanse i voksen alder, men også fordi det koster mer enn penger å lage alle disse fullstendig unødvendige tingene. Utvinning, fabrikkering, transportering, innpakking… Alle disse tingene som til syvende og sist vil ødelegge den naturen hun skal vokse opp i. For hva?
Det er en kunst å velge ut leker til barn. Om du har vist ditt blide åsyn i en lekebutikk i disse dager, så bugner det formelig av rååååsa små vesker med malplasserte valper, med prinsessedukker, med glitter og juggel og tant og fjas som ikke lærer ungene noe som helst annet enn å bli riktig så søte materialister, slik at handelsstanden har sikret sin egen fremtid. Eller man kan gå rett i bråkefella, og sørge for at all denne rosa plastikken både lyser og synger og spiller i det uendelige, sånn riktig for å legge til rette for konsentrasjonsproblemer og stress hos både foreldre og barn.
*sukk*
Jeg vil så gjerne lære ungen min om verdifulle verdier.
Jeg synes det er helt greit at hun ser at andre får noe hun ikke har, og at andre ganger er det hun som får gaver. Jeg synes det er kjempefint at hun sitter der og er så fornøyd med den lille leken hun har i hånda fra før, selv om et samlet arsenal av familiemedlemmer overøser henne med gaver mens de står der med sine grådige smil og venter på Den Store Anerkjennelsen i form av min datters dype smilehull.
Så kan dere vær så snill og slutte nå?
</rant>