…eller sy da, for å være mer nøyaktig.

Det har seg nemlig sånn at etter å ha tilbrakt litt for mye tid på et forum som heter Tettinntil, så ble jeg nemlig påvirket nok til å investere i en symaskin. Og for mange ville vel dette være en selvsagt ting, men tatt i betraktning av at jeg ikke kunne sy eller hadde satt mine fingre i en symaskinnål siden ungdomsskolen for 16 noen år siden, så var det en ganske stor dag for meg.

Og når det nemlig også har seg sånn at man oppdager at man faktisk liker å sy, at man kan få ting billigere hvis man syr dem selv og i tillegg at kanskje noen har lyst til å betale litt for det man syr, så er det en ganske fin ting når man står der med redusert inntekt fordi man er hjemme med barn.

Så i kveld har jeg faktisk sydd. Jeg hadde igjen nok blå lin til en ringslynge, og jeg var nede på Husqvarna tidligere i dag og kjøpte sorte blonder. Ringene ligger klare fra før, siden jeg var forutseende nok til å kjøpe fler enn jeg trengte forrige gang, og en slynge er derfor i ferd med å ta form. Jeg er nesten i mål – må bare sy skuldra og kanskje muligens en pyntelomme og litt pyntesøm, og så er den ferdig.

Tidligere denne måneden har jeg også vært supereffektiv. Ullsokker til både min kjære samboer og meg selv er puttet i sine respektive skuffer, og en silkeulltrøye til Vilde trenger vel egentlig bare montering nå. Skal prøve den på henne i morra, sånn for sikkerhets skyld. Og så skal hun få leggingser og sokker i samme ulla – babyalpakka blandet med silke, det mykeste myke du kan tenke deg…

Det er rart med det. Det kjennes så utrolig bra og riktig å sørge for at familien har det de trenger. Og det kjennes litt ekstra bra når man har laget det selv!