I disse kontantstøttedebatt-tider får jeg stadig høre (eller rettere sagt lese, for det er fortsatt ingen som har sagt dette til meg face-to-face) at det ikke er noen jobb å “bare være hjemme med barn”. Det er visst nesten for et slaraffenliv å regne, hvor man bare døser vekk dagene foran TV og da fortrinnsvis Oprah og Dr. Phil, alternert med Glamour og Days of Our Lives. Det kan umulig være så vanskelig å slenge sammen middag heller, eller å feie over gulvet sånn fra tid til annen.

Og nei, det er jo ikke det.

Selvfølgelig blir det mye mer husarbeid som må gjøres i et hus hvor det faktisk er folk mesteparten av døgnet, og det setter jo gjerne spor etter seg både her og der når man skal aktivisere barn i sitt eget hjem fremfor å la barnehagene ta seg av maling, trolldeig, fettstifter og hva man nå enn måtte finne på av egnede aktiviteter. Ofte legger man gjerne en større innsats i middagen også, og det er liksom ikke like lett å finne en unnskyldning for å servere Grandiosa for andre dagen på rad heller.

Men den egentlige jobben ligger på et helt annet nivå enn som så.

Den ligger i å være samtalepartner 24/7 for en snart-toåring som akkurat har oppdaget språkets gleder. “Mamma pjate mej pappas jakke”, sier hun klokka forferdelig tidlig om morgenen, fordi hun tilfeldigvis oppdaget at pappas jakke hang over døra på soverommet på sin vei fra klesvask til knaggen sin i gangen. Og det er grenser for hvor mye kreativt man kan si om ei jakke på et soverom, men hun krever altså språkstimulering – og hun krever det nå.

Det ligger i å aldri egentlig få mer enn to-tre sammenhengende tanker i hodet sitt på en gang, også av den samme grunnen. For det er ikke bare mamma som skal “pjate”. Det er “Jidde” også. Hele tiden. Uten. Stopp.

Den ligger i å måtte gjøre alt titusen ganger saktere enn man vanligvis ville gjort det, fordi ei lita jente skal være med på alt og hjelpe til med enda litt mer. Det som før var gjort på fem minutter tar nå gjerne et kvarter eller mer. Klesvasken? Den er tømt utover gulvet igjen mens mamma snudde ryggen til for å sette på en klesvask.

Jobben ligger i å lære seg å si “nei”. For du er jo bare hjemme, ikke sant? Selvsagt kan du komme på besøk, ta i mot besøk, reise hit, gjøre ditt og ordne datt.

Den ligger i vissheten om at du aldri noengang mer skal dra hjem fra jobb og ha fri etter arbeidstids slutt. Du HAR ingen arbeidstids slutt. Blir du syk, er det ditt problem. Barnets far kan bare være hjemme i 10 dager før han mister lønna de dagene han er hjemme. Med bare hans inntekt og en kontantstøtte som henger i en tynn, tynn tråd så kan du i grunnen ikke tenke på det engang.

Ferie? Du trenger ferie etter ferien.

Jobben ligger i vissheten om at du bare er et menneske, både i antall og i evner. Det du mangler, må du sørge for å kompensere for på den ene eller andre måten. I mitt tilfelle er jeg en introvert sjel som setter pris på å la meg synke ned i mine egne tanker. Men ungen min er ekstrovert. Hun elsker mennesker, og det må jeg gi henne. Jeg må gi henne lekepartnere, for å veie opp mine egne mangler på det området også. Det krever selvinnsikt. Det krever at jeg må velge noe annet enn hva jeg helst ville valgt for min egen del mange ganger.

På toppen av dette har du samfunnet rundt deg som forsøker å fortelle deg at innsatsen din ikke er verdt noe. At du tilogmed skader både deg selv, ungen din, resten av verdens kvinner og det øvrige univers med å ha valgt hjemmemammatilværelsen fremfor en ordinær jobb.

Om jeg fortsatt hadde jobbet i barnehage, så ville jeg tilbrakt dagene med å gjøre nøyaktig det samme som jeg gjør nå, bare med mindre kjærlighet og omsorg enn det jeg føler for min egen unge. Jeg ville laget mat, jeg ville vasket gulv, jeg ville sunget barnesanger, dratt på turer, tørket snørr, skiftet bleier, plastret knær, trøstet, bysset, båret, lekt og stimulert. Og det ville være så mye verdt for samfunnet at man ville lønnet meg for det og skrevet artikler om at det var for få av mitt slag i avisene.

Jeg har aldri i mitt liv vært så sliten før som det jeg er nå. Men jeg har aldri vært så lykkelig før heller.

For jeg får tilbringe hverdagen sammen med ungen min. Jeg får se henne vokse, lære og mestre. Jeg vet hva (nesten) alle de nye ordene hennes betyr, fordi jeg er der sammen med henne og forstår hva hun forsøker å fortelle meg. Jeg fikk se henne gå sine første skritt, og det var meg hun gikk dem mot. Det var ikke bare noe jeg fikk fortalt i forbifarten i en garderobe av en halvfremmed dame.

Jeg var der. Jeg ER der. Og jeg kommer til å ofre nesten hva det skal være for å få fortsette med å være det også.

For jeg vet jeg har valgt riktig.