Det er visst ikke bare jeg som er ustrukturert her i heimen.

I dag var nemlig planen at vi først skulle ned og trene/være på barneparkering, og så skulle vi hjem, skifte og kjøre kjapt ned for å se Madagascar 2 på babykino.

Men det var bare det at Vilde våkna for tidlig. Eller for seint, alt etter som man ser det, for vi gikk og la oss igjen etter å ha vært oppe litt. Og da ble det akkurat tid nok til å stelle oss, spise og sette oss i bilen og kjøre til kinoen.

Trodde jeg.

Det var bare det at mens jeg stod der og tok på meg skoene mens jeg pakket og ga Vilde frokost (multitasking på høyt nivå), så ringte pappaen hennes og lurte på om han skulle ta noe med hjem.

Han hadde tatt bilen. Kinoen begynte om 15 minutter. Og det tar en halvtime å gå.

Dere skulle sett meg.

Lynraskt fisket jeg ungen min opp av stolen, fikk på henne klærne og formelig rev til meg sjalet som på en eller annen måte hadde havna i lekegrinda. Deretter kastet jeg henne elegant på ryggen, svisj og svosj så var hun på plass og vi kunne spasere lykkelig avgårde.

For godt til å være sant, hm?

La meg forsøke igjen:

Lynraskt fikk jeg ungen min opp av stolen og inn i klærne, det er helt sant. Og ja, jeg rev faktisk til meg sjalet som lå i lekegrinda (flaks for meg at det var akkurat yndlingssjalet mitt – Storchenwiege Ulli!), og ja, jeg kastet henne elegant på ryggen. Men der er det bråstopp hva sannheten angår.

Du skjønner, mitt barn er i pekefasen. Og det er fullkomment umulig å kle inn en pekende liten arm i sjal når armen er et sted der bakpå ryggen (man er riktignok hypermobil, men noe slangemenneske er man ikke!) og man i tillegg er superstressa, lynforbanna på det grauthuet man bor sammen med og i det hele tatt. Det tok meg faktisk fire forsøk i dag på å få det til. Men det gikk. Heldigvis.

Jeg har aldri gått så fort med ungen i sjal før. Og vi rakk det med nød og neppe, for filmen hadde faktisk ikke begynt når vi endelig kom frem.

Etterpå gikk det litt bedre med påknytingen, selv om vi fortsatt diskuterer litt hvor den armen skal være hen i verden. Vi gikk bare bak i en krok hvor det ikke var så fantastisk mye å peke på, så ordna det seg. Og etterpå gikk vi inn på Coop sånn at mamma kunne kjøpe seg litt frokost (les: cola), for det rakk hun jo plutselig ikke hjemme på grunn av den manglende bilen og akutt tidsnød.

Der inne stod det et par, tre eldre damer, og jeg kunne høre dem snakke lavt seg i mellom:

“Neimen, se på den der, da!”

“Ja, det er så greit når de kan sitte på ryggen!”

Fine, gamle damene som har forstått poenget!

Og så rakk vi akkurat bussen hjem. Det viste seg at de samme damene også skulle på bussen, så den ene kom bort til oss og snakket litt med Vilde. Kjente på henne at hun var god og varm, og at hun var litt småkald i kinna bare, med fine roser.

Da bussen kom, ble jeg nok en gang glad for at jeg bærer. For det første er det et herk med tung vogn ut og inn av bussen, og for det andre var det allerede en annen barnevogn der inne. Litt lenger oppi løypa kom det faktisk en haug med barnehageunger også, pluss enda en vogn. Da var det godt å kunne reise seg og frigjøre masse plass ved å smidig snike seg inn i et hjørne – alt mens ungen min er ivaretatt og sitter så godt som overhodet mulig.

Det er ingenting som er bedre enn det.