Jeg tror kanskje Vilde uforvarende kan ha kommet borti noe på kontrollpanelet mitt da hun ble født. At hun kan ha kommet til å aktivere selve Kreativiteten på sin ferd fra egg/sædcelle til sprell levende baby?
Jeg har jo alltid vært glad i å strikke, siden Besta lærte meg det da jeg var lita. Etterhvert oppdaga jeg hekling også, og jeg har vært periodeavhengig av håndarbeid siden tidenes morgen. Symaskiner, derimot, har jeg på en måte bare aldri helt forstått bæret av.
Men nå begynner jeg jo egentlig å få både dreisen og dilla så det holder, for det går jo så uendelig mye raskere å sy på ferdig stoff enn å lage det selv, maske for maske. Og DET er et pluss i min travle mammaverden!
Før Vilde var det 16 år siden jeg sist satt mine føtter i en symaskin. Jeg vet nesten ikke hva som skjedde engang, men jeg fikk det i alle fall for meg at jeg behøvde å sy en ringslynge av silke, og siden balla det bare på seg.
Her er en liten bildekavalkade av det jeg trodde jeg ikke kunne (minus en forklekjole, som har sneket seg unna), men som jeg kunne likevel:
Den første silkeslynga!
En helt enkel, blå linslynge.
Og vi avanserer til meitai!
To slynger i svart lin.
Et rødt bæresjal.
Enda en meitai, i fløyel og silke.
Hm. Man kunne visst sy ting til huset også. Dusjforheng og liftgardin.
En liten omslagskjole til Vildes ettårsdag.
En kladde-bære-bæreveske. 
En wet-bag til tøybleiene, foret med dusjforheng.
Dere husker sikkert den reklamen, med han på bussen som er så stolt og fornøyd når han sier “æ kainn baaaaake!”.
Jepp. Det er akkurat sånn jeg har det nå. 
Posted in 
Tags: 
