En av de tingene jeg er mest glad for akkurat nå, er at jeg fortsatt ammer Vilde. Fortsatt får hun antistoffer av meg, og fortsatt jobber immunforsvaret mitt for oss begge. Blir jeg utsatt for smitte, så går beskyttelsen rett over i melka hun drikker hver eneste dag. Som en slags mini-vaksine.

Det er en veldig betryggende tanke akkurat nå, når svineinfluensaen herjer, trusselen mot vår helse er mer eller mindre reell og vi blir minnet om den hver eneste dag.

(...)
Read the rest of Om svineinfluensa, amming og vaksinering (593 words)

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 4 comments | Add to del.icio.us
Post tags: amming, langtidsamming, svineinfluensa, sykdom

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Er det greit at norske mødre slenger ut puppen hvor som helst, når som helst?
spør Klikk.no, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg leser enkelte av svarene som kommer senere i artikkelen.

Det er ikke selve morsmelken eller barnet ved puppen som er ekkelt for meg, det er puppen. Jeg har ikke behov for å se en pupp når jeg er på restaurant og skal spise/drikke.

er det en som svarer.
Uhm.. nei. Men det er det kanskje noen andre som har. En liten, sulten baby, for eksempel..? Mener vedkommende i dypt alvor at jeg som mor skal ta mer hensyn til fremmedes tullete anti-fetisjer enn mitt barns grunnleggende behov?

Dette er ingenting annet enn et tegn på et sykt, sykt samfunn som ikke tåler å se at det 1) er unger her og at de 2) har behov som må dekkes. Ungene må jo settes på institusjon så fort som mulig så det øvrige samfunnet slipper å forholde seg til dem så fort de lærer å gå, og hele morsevnen måles jo i hvor fort man får ungen over i egen seng, over på eget rom, hvor fort barnet tar smokken og flaska og er tilvent i barnehagen.

Og så typisk kristne samfunn å se på kvinners bryster som noe seksuelt!? Hallo?? Hva tror man brystene egentlig er ment for? Er de skapt for å gjøre mannen syndig kåt, eller er de med sine melkekjertler og evne til å lage babymat ment for nettopp å …errm… gi babyer mat, kanhende?

Verdens dumhet slutter aldri å forbause meg.

Nei, spar det til terapien, sier jeg bare. Det er virkelig ikke de ammende mødrene som har problemer her.

/rant

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | No comment | Add to del.icio.us
Post tags: amming, langtidsamming

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Verdens Ammeuke er snart over, og  jeg visste det ikke før nå!

Og jeg som har så mye å si om det!

Jeg vil jo fortelle deg at jeg er veldig stolt over å fortsatt amme ungen min på 21 måneder. Hvor lettet jeg er over at jeg fortsatt gjør det når jeg leser om svineinfluensaen – melka inneholder nemlig alle mine antistoffer, sånn at dersom jeg blir utsatt for smitte så vil min melk være som små minivaksinasjoner.

Jeg vil fortelle deg hvor innmari godt det er å vite at uansett hvor syk hun måtte være, hvor mange tenner som måtte komme eller hvor vondt i magen hun måtte få, så vil hun alltid ha pupp. Og antistoffer. Og proteiner, væske, næring… det meste av det hun trenger.

Om jeg hadde hatt ordentlig tid denne uka, og visst om dette på forhånd, så ville du fått lese masse om at jeg ved å amme reduserer sjansen for å få eggstokk- og brystkreft, samt beinskjørhet. Du ville også fått vite at jeg har et høyere oxytocinnivå i blodet nå, slik at jeg ikke blir like stressa som før.

Men jeg vil også fortelle deg at selv om du måtte kikke rart på meg når jeg ammer offentlig, så kunne jeg ikke brydd meg mindre for min egen del. Men du skal vite at det er ungen min du eventuelt måtte såre ved å gjøre det. For henne er det det mest naturlige i verden. Du kan ikke angripe henne fordi du har et problem. Da er det meget mulig du vil oppleve en svært arg mor, oxytocinnivå til tross.

Du ville fått lese at jeg har uendelig mange timer bak meg nå med kos, nærhet og varme jeg kanskje ikke hadde fått av den lille turbojenta mi om hun ikke hadde sett seg nødt til å “pøjje siiint” om “tann æ såå pupp?” eller sunget “Pupp-upp-i-dupp” på beste Betty Boop-vis.

Antagelig ville jeg også skrevet en del om at amming sparer miljøet for alt fra morsmelkerstatnings-produksjon til ku-promp. At ren morsmelk er den mest organiske menneskematen som finnes, for du trenger ikke engang bruke varme for å gi den riktig temperatur. Den er der bare. Emballasjefri, riktig temperert og perfekt tilpasset barnets behov.

Og jeg ville helt sikkert anbefalt alle som har muligheten til å amme så lenge de orker og kan.

Men nå må du vente til neste år.

Kanskje.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 4 comments | Add to del.icio.us
Post tags: amming, langtidsamming, miljø, nattamming

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Hver gang jeg leser om hvordan man avvenner barn fra puppen, registrerer jeg at jeg og Vilde nok er langt forbi disse tipsene. De er rett og slett ment for babyer langt under året, og nå som Vilde nærmer seg to år med store skritt (hun er 21 måneder om få dager) har jeg vel mine tvil om det ville funket å “bare” la pappa ta nettene og stålsette seg. Hun er nemlig en liten dame nå, med svært sterk vilje og evne til både å verbalt formidle hva hun vil ha og fysisk klare å ordne ganske mye på egenhånd. Det å bare la henne skrike funker dårlig. Faktisk hadde jeg ikke gjort det mot henne om hun var liten og ikke kunne protestere med noe annet enn fortvilet gråt heller, men det er jo en annen diskusjon.

Ammingen så langt har gitt oss mange, mange fordeler. Det er det perfekte mellommåltidet, det beskytter henne mot sykdom, det gir henne trøst, kos og nærhet når sånt trengs mest. Jeg er glad jeg har ammet så lenge som jeg nå har gjort.

Jeg har dog hatt noen dager nå hvor jeg har vurdert sterkt å kaste mine prinsipper om selvavvenning på båten og faktisk gå inn for “indusert ammeslutt” isteden. Jeg begynner å bli forsynt for min egen del nå, kjenner jeg, selv om det kanskje bare er PMSen som snakker. Faktisk sitter hun plugget på nå mens jeg skriver, og rister på hodet (med puppen i munnen) om jeg antyder at det kanskje er greit å finne på noe annet.

For Vilde, derimot, koser seg like mye med puppen som hun alltid har gjort. Høflig har hun blitt, også. “Pøjje siint”, sier hun veslevoksent, før hun legger sitt vakre hode på skrå og fortsetter med “Tann æ sjå pupp?”. Man kan jo ikke si nei til sånt. Ikke når Puppen er det som kan ta vekk alt som er vondt, alt som er dumt og alt som er trist.

Men er det ikke litt merkelig at alle tipsene som kommer handler om små babyer, når norske myndigheter anbefaler at barnet ammes minst ett år? Denne artikkelen var jo riktignok svensk, men WHO (altså Verdens Helseorganisasjon) anbefaler det jo til to år og enda lenger, så det er jo ikke bare et norsk påfunn.

Jeg trenger jo litt mer avanserte metoder enn å venne henne til flaske, liksom.

Skjønt… det blir nok selvavvennning uansett, er jeg redd.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 6 comments | Add to del.icio.us
Post tags: langtidsamming

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 2 comments | Add to del.icio.us
Post tags: langtidsamming, miljø, nattamming, natur, samsoving, søvn

Feed enhanced by Better Feed from Ozh