Verdens Ammeuke er snart over, og  jeg visste det ikke før nå!

Og jeg som har så mye å si om det!

Jeg vil jo fortelle deg at jeg er veldig stolt over å fortsatt amme ungen min på 21 måneder. Hvor lettet jeg er over at jeg fortsatt gjør det når jeg leser om svineinfluensaen – melka inneholder nemlig alle mine antistoffer, sånn at dersom jeg blir utsatt for smitte så vil min melk være som små minivaksinasjoner.

Jeg vil fortelle deg hvor innmari godt det er å vite at uansett hvor syk hun måtte være, hvor mange tenner som måtte komme eller hvor vondt i magen hun måtte få, så vil hun alltid ha pupp. Og antistoffer. Og proteiner, væske, næring… det meste av det hun trenger.

Om jeg hadde hatt ordentlig tid denne uka, og visst om dette på forhånd, så ville du fått lese masse om at jeg ved å amme reduserer sjansen for å få eggstokk- og brystkreft, samt beinskjørhet. Du ville også fått vite at jeg har et høyere oxytocinnivå i blodet nå, slik at jeg ikke blir like stressa som før.

Men jeg vil også fortelle deg at selv om du måtte kikke rart på meg når jeg ammer offentlig, så kunne jeg ikke brydd meg mindre for min egen del. Men du skal vite at det er ungen min du eventuelt måtte såre ved å gjøre det. For henne er det det mest naturlige i verden. Du kan ikke angripe henne fordi du har et problem. Da er det meget mulig du vil oppleve en svært arg mor, oxytocinnivå til tross.

Du ville fått lese at jeg har uendelig mange timer bak meg nå med kos, nærhet og varme jeg kanskje ikke hadde fått av den lille turbojenta mi om hun ikke hadde sett seg nødt til å “pøjje siiint” om “tann æ såå pupp?” eller sunget “Pupp-upp-i-dupp” på beste Betty Boop-vis.

Antagelig ville jeg også skrevet en del om at amming sparer miljøet for alt fra morsmelkerstatnings-produksjon til ku-promp. At ren morsmelk er den mest organiske menneskematen som finnes, for du trenger ikke engang bruke varme for å gi den riktig temperatur. Den er der bare. Emballasjefri, riktig temperert og perfekt tilpasset barnets behov.

Og jeg ville helt sikkert anbefalt alle som har muligheten til å amme så lenge de orker og kan.

Men nå må du vente til neste år.

Kanskje.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 4 comments | Add to del.icio.us
Post tags: amming, langtidsamming, miljø, nattamming

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 2 comments | Add to del.icio.us
Post tags: langtidsamming, miljø, nattamming, natur, samsoving, søvn

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Det var aldri meningen at vi skulle samsove.

Faktisk var jeg helt dønn bestemt på at det skulle vi i alle fall IKKE. For jeg skulle ha senga mi og kroppen min og gubben min for meg selv, så det så.

Så var det jo bare det at det plutselig ble litt riktigere enn jeg hadde tenkt.

For å gjøre en lang historie kort:

Keisersnittsår. Sovende pappa mellom mamma og vogn hvor baby lå. Krabbe over sovende pappa med keisersnittsår for å hente våken baby, krabbe tilbake over sovende pappa med fem kg baby og keisersnittsår. Amme. Krabbe over sovende pappa med sovende fem kg baby som ikke skulle vekkes og keisersnittsår, legge baby, krabbe tilbake over sovende pappa uten å vekke sovende pappa eller sovende baby, og så sove litt selv før neste runde.

Haha. Særlig.

Og så lå jeg der altså og tenkte hvor feil det var å legge henne fra meg uansett, hvor godt hun luktet og hvor fin hun var – og så sovnet vi.

Siden har vi fortsatt med det.

Jeg kjenner flere mammaer med små barn, og jeg kan med hånda på hjertet fortelle at jeg i periodevis nesten har hatt dårlig samvittighet overfor dem, og at jeg tidvis har falt ut av hele samtalen – rett og slett fordi jeg ikke har kunnet relatere til hvor slitne de var. Fordi jeg sov. Sammen med ungen min, og sammen med en pappa som heller ikke ble vekket så ofte.

Jeg ville ikke valgt om igjen.

Det har dog vært spørsmål om når man skal slutte. Når man skal flytte barnet over i egen seng og når man skal sove alene igjen. For det er ikke alltid fryd og gammen, det skal jeg innrømme. Noen netter har faktisk vært skikkelig kjipe, fordi hun gjerne ville sove med puppen i munnen hele tida. Uten at mammaen kunne bevege seg en kvart cm uten makking og kaving og masing og gråt. Da sover ikke mamma godt.

Andre ganger har hun våknet midt på natta og insistert på at det var morgen. Den er heller ikke særlig kul. Her om natta snerret jeg faktisk frem et “Greit!” og marsjerte i beste dramaqueen-stil ned på gjesterommet. Alene. Ikke for det, jeg måtte jo pent innfinne meg i dobbeltsenga igjen en liten stund senere fordi pupp var påkrevd umiddelbart, men jeg fikk jo i det minste sove litt. Enda godt hun fant på dette stuntet akkurat når pappa hadde seinvakt, og vi alle kunne sove litt ekstra lenge neste morgen.

Det var en sånn natt jeg bare bestemte meg for at nå var tida inne. Nå skulle hun over i egen seng, nå skulle jeg sove alene. Nå var det nok.

Så jeg rydda rommet hennes. Satt inn senga, skiftet sengesettet, gjorde klar madrasser til meg og i det hele tatt. Ja, til og med laptop og cola var på plass. Jeg visste jo det kom til å ta litt tid, kanskje flere timer, før hun sovna. Og jeg hadde virkelig bestemt meg. Jeg skulle høre på mine 15 års erfaring med barn, hvorav tre av dem på høyskole, og gjøre Det Riktige.

Trodde jeg.

En halvtime senere lå vi begge to i senga mi. Eller, senga VÅR er vel kanskje et mye riktigere begrep. Jeg har nemlig aldri hørt ungen min gråte så sårt og fortvila før. Jeg har aldri noen gang hatt problemer med å få henne til å stoppe å gråte. Men akkurat da gikk hun liksom aldri tom for tårer, og hun klamret seg fast til mammaen sin så fort vi nærmet oss sprinkelsenga.

Og jeg tenkte enkelt og greit at dette er bullshit.

Hennes instinkter sier at hun fortsatt skal være hos meg. Mine instinkter sier at hun fortsatt skal være hos meg. Vi er helt aldeles enige, ungen min og meg. Det er ikke noe mer å styre med, ikke på en stund enda. De sier at samsovende barn gjerne blir klare for å “flytte ut” sånn omtrent i toårsalder. I så måte er vi bare halvveis. Ikke at jeg har noe prinsipielt i mot å fylle hele rommet med madrasser heller, for den del. Egentlig tror jeg det kunne blitt ganske koselig.

Samtidig er det sånn at Vilde-min ennå ikke er ferdig med Den Orale Fasen, sånn sett fra Freud sitt synspunkt. Hun er fortsatt ikke helt ferdig med å oppleve verden med den lille munnen sin. Nei, hun trenger ikke morsmelk for ernæringens skyld lenger. Men det kan godt være hun trenger den orale kontakten med mammaen sin sånn nå og da i løpet av natta likevel, selv om jeg merker det blir mindre og mindre av det også. Både om dagen og om natta. Hun slipper meg fortere, dersom hun ikke er inne i en kaveperiode.

Og hvem sier at de urolige nettene automatisk blir roligere når vi sover hver for oss uansett? Kanskje hun har vært urolig fordi hun har hatt mareritt eller hatt en generell uro i kroppen? En uro hun kanskje trenger mammaen sin til å dempe?

Jeg vet mange sier at de små er utspekulerte småjævler som kan kunsten å manipulere foreldrene sine. Dersom du, min kjære leser, mener dette seriøst om ditt barn, foreslår jeg at du får barnet ditt genierklært så fort som overhodet mulig. Evnen til strategisk tenkning er vanligvis ikke utviklet før barnet når skolealder. Det er derfor skolealder er, vel, skolealder.

Den natta fant jeg også Måten Mamma Kan Legge På. Det gjelder rett og slett å kjenne lusa på gangen og stoppe henne før hun kaver seg opp og blir overtrøtt. Man kan si hva man vil om å bruke muskelstyrke mot små barn, men jeg holdt henne tett inntil meg. Skikkelig rundt henne med begge armer og med kinnet inntil hodet hennes. Det er nemlig svært mye bedre at hun blir litt arg fordi jeg holder henne fast enn at hun skal gråte fortvilet over hvorfor mamma ikke kommer og holder henne.

Og hun skrek. Kastet på seg og kjempet. I noen få minutter.

Og så kom Jon Blund.

De siste nettene har jeg gjort akkurat det samme. I går satt hun ny soverekord, og sov faktisk litt over fire timer før hun våknet første gang.

I kveld gadd hun nesten ikke protestere på holde-fast-ingen, bare klynket og gjorde et par forsøk for syns skyld. Så var det natta. Så fort hun hadde akseptert at jeg slapp.

Jeg har også et par andre triks oppi ermet jeg har tenkt å forsøke for å styrke effekten. Lavendelolje på soverommet er et av dem – det er søvndyssende og beroligende, og vi kan nyte godt av det alle sammen. Søvn avler søvn, så jeg skal gjeninnføre ettermiddagsluren hennes. Og så skal jeg begynne å gi henne ekstra melk på kvelden før leggetid. Melk inneholder som kjent både aminosyrer og kalsium, hvilket er nøyaktig hva kroppen trenger for å danne søvnhormonet melatonin.

Og barnerommet?

Vel… Jeg har nettopp fått det tørke-klær-rommet jeg alltid har ønska meg.

© admin for Våre Vilde Dager, 2008. | Permalink | 3 comments | Add to del.icio.us
Post tags: nattamming, samsoving

Feed enhanced by Better Feed from Ozh