Her om dagen fikk jeg et spørsmål på MSN, av en annen hjemmemamma.

“Hva syns du om ordet “flink”?”

Først dukket Pedagogen opp i meg. Hun mener at ordet “Flink” er noe som bør brukes med måte, fordi det er mye viktigere at man anerkjenner barnets følelser enn å skulle klassifisere og vurdere og evaluere og plassere i dumt/bra-båser. For barnet behover jo ikke nødvendigvis å være på jakt etter mamma sin vurdering av hans evne til å skli på sklia, slik Jesper Juul så gjerne påpeker. Antagelig er han bare opptatt av at mamma skal se hvor morsomt det er og hvor fint han har det, og å dele dette fine med mammaen sin. Og det er nettopp dette som vil bygge barnets egen selvfølelse, den indre søylen som vil gjøre ham sterk den dagen ytre stimuli forsvinner og han må stole på egenvurderingen sin.

Deretter dukket Realisten opp. Hun er nemlig kynisk og beregnende nok til å forstå at verden ikke kommer til å gi et rødt øre for hennes barns vakre tanker og opplevelser og følelser når det kommer til et gitt punkt. Verden kommer derimot til å be om vurderinger i form av karakterer, vitnemål, attester og CVer – fullstendig uavhengig av hva hun følte da hun fikk dem. Realisten mener derfor at hun må vaksinere sitt barn. Gi henne litt å bryne seg på, en liten smakebit av hva som venter henne slik at hun ikke vil stå der som en sårbar fjott den dagen en lærer kommer med den røde pennen sin.

Og det er en vanskelig balansegang, synes jeg, når man skal være en realistisk mamma-pedagog.

Enda verre blir det jo når spørsmålet etter noen timer får tid på seg til å trenge enda dypere inn under huden. Når man forstår at man selv er i desperat behov for å høre noen si at man er Flink, der man går i karakterabstinens og ikke engang har en sjef som kan si “godt jobba!” sånn dann og vann. Langt mindre en lønningssjekk for å validere innsatsen.

For det betyr mye. For meg gjør det faktisk det. Jeg er veldig flink (no pun intended) til å fortelle meg selv (og resten av verden) hvor flink jeg er når jeg har vært flink. Min kjære er også det. Men mestringsbehovet og behovet for anerkjennelse stiger omvendt proporsjonalt med muligheten til å få de gode tilbakemeldingene på det man gjør. For selv om det er krevende, vanskelig tilogmed, å være hjemme med barn, så er det ikke akkurat rocket science å sette på en oppvaskmaskin. Det ligger på et helt annet plan enn det. Og det er det ingen som ser.

Og så begynner man å brenne seg ut. Fordi det som egentlig er en fulltids arbeidssituasjon (dog med ekstremt dårlig timebetalt) er plutselig ikke nok til å tilfredsstille behovet for å være nettopp Flink. Jeg har for eksempel blitt noe voldsomt kreativ den siste tida, og ikke bare produserer jeg, men jeg har også fått det for meg at det er no good hvis jeg ikke også tegner mønsteret selv. Og til tross for at dette er veldig morro, så liker jeg kanskje ikke helt det etterhvert ganske så desperate behovet som ligger bak.

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg bare satt. Enten jobber jeg med noen av prosjektene mine på dataen, ellers strikker eller syr jeg. Kanskje eventuelt leser en prosjektrelatert bok eller noe slikt.

Jeg er aldri bare meg lenger. Og det savner jeg.

Det evige spørsmålet om hva jeg skal videreføre til ungen min spinner jo også konstant i hodet mitt. Skal jeg lære henne at mamma er noen som aldri har tid til bare å være, som alltid jakter på Flink? At det er sånn hun også burde bli?

Eller skal jeg lære henne at bare å være er helt ok?

Det er det jeg vil.

Men det fordrer at jeg jobber litt med meg selv akkurat nå.