Posts Tagged ‘politikk’

Men dette er jo revnende likegyldig

Ah, kontantstøtten.

Et yndet tema for debatt og mer eller mindre saklig diskusjon.

Denne gangen er det Marie Simonsen i Dagbladet som tror hun er smart, og trekker frem Det Som Liksom Er Det Sterkeste Kortet av Dem Alle:

Likelønnskommisjonen, ledet av tidligere Sp-leder Anne Enger, ville ha bort hele kontantstøtten. Hun innrømmer i boken om likelønn, «Den lille forskjellen», at kontantstøtten er en av flere faktorer som bidrar til at kvinner straffes i yrkeslivet. Barnefødsler og lange permisjoner gir kvinner handikap.

Jeg har nesten kommet til det punktet at jeg ikke gidder å gi sånt sprøyt oppmerksomhet i det hele tatt lenger, men jeg tror jeg nesten skal si det likevel.

Jeg skal nemlig ha meg frabedt å bli påtvunget en offerrolle på bakgrunn av mine egne, bevisste valg, og jeg protesterer herved også iherdig på at min skjønne datter reduseres til et handicap.

Nei, Simonsen. Du kan rett og slett ikke rote deg noe særlig lenger ut på landet (eller kanskje vi skal si storbyen?) enn dette. Skal du argumentere mot kontantstøtte, så kan du vel kanskje klare å spa opp et argument som er… jeg vet ikke, litt mer enn revnende likegyldig for dem du forsøker å overbevise?

Noen av oss har større ambisjoner enn en fin jobbtittel, ser du… :)

Barn og stress

De siste artiklene i Dagbladet har vekket til live et gammelt engasjement hos meg, og jeg har derfor begynt å grave litt i gammel litteratur. Blant annet finnes det en bok som heter “Om barn og stress – og hva vi kan gjøre med det“, som er skrevet av en svensk spesialpedagog ved navn Ylva Ellneby. Denne leste jeg første gang mens jeg studerte og samtidig arbeidet i barnehage, og den er minst like aktuell nå som jeg har et såkalt barnehageklart barn.

Jeg lånte den igjen på biblioteket for et par dager siden, men jeg har ennå ikke rukket å lese den ferdig. Tross alt har man et svært så aktivt lite klistremerke i form av en 10 måneder gammel turbo ved sin side (og på, og under, og oppå ;) ), så det er ikke mye man rekker å lese for tiden.

Men akkurat nå sover hun, og jeg vil gjerne dele med mine lesere et sitat fra denne boken som jeg mener er grunnleggende viktig i den debatten som nå pågår:

Dagens barn lever i en ny tid. Før var mor oftest hjemme mens barna var små. Det var ikke nødvendig å rykke ungene opp av sengene grytidlig, mase på dem for å få i dem frokosten, for så å kaste dem ut i vintermørket. Nå begynner barna i barnehagen når de er et og et halvt år gamle (i Sverie, overs. anm.). Mens de vokser, inngår de i stadig større barnegrupper til de blir så store at de går ut av skolen. Moderne teknologi – radio, fjernsyn, video, dataspill, internett og mye mer – påtvinger barn og unge flere inntrykk og mer informasjon enn det de er i stand til å forstå. Dagens barn oversvømmes av informasjon dersom vi ikke beskytter dem. De lever i en verden med lyd og bilder i varierende kvalitet, noe som stresser barnas sanser fra de er små.

Det er flere ting ved dette som er verdt å feste seg ved. For det første viser det seg jo at svenskene utsetter barnehageoppstarten et halvt år lenger enn vi gjør – eller gjorde i allefall da boken ble skrevet for 8 år siden, hvordan det er nå skal jeg ikke uttale meg om. Svenskene har i tillegg hatt tradisjon for å være et par hakk foran oss når det gjelder både pedagogikk og interesse i å finne ut av hvordan barna egentlig har det i barnehagen.

Man kan jo for eksempel sammenligne googlesøkene “barnehage stress” og “dagis stress“. Det norske søket gir oss 46 500 treff. Det svenske gir oss 127 000. Det sier litt. Og når vi i tillegg vet at norske pedagogstudenter gjerne drar på studietur til Sverige, nettopp fordi de er så flinke “der borte”, så er dette kanskje verdt reflektere enda litt mer over…

Et og et halvt år, altså. I et land hvor de er mye mer opptatt av barna enn av likestilling hva barnehage angår. Og likevel diskuterer de stadig om hvorvidt det er bra. Hvis man legger på “små barn” på søkefrasen, får man nemlig 207 000 treff, og mye interessant lesning.

Dette gjør jo at Østrems uttalelse

- Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem. KILDE

om mulig enda mer malplassert. Svenskene er jo nettopp dem man gjerne ser opp til, og som derfor kanskje ligger nærmest oss sammenligningsmessig. Og de har visst dette lenge.

En annen ting er at dette ikke egentlig er en debatt som bare omhandler ettåringene i barnehagen. Det omhandler mer enn som så. Det omhandler en hel generasjon barn som vokser opp i et hypersamfunn, som får ufattelig mer inntrykk enn hva vi selv gjorde da vi var små. Vi hadde ikke internet, playstation, 40 tv-kanaler og DVD. Vi hadde NRK, og kanskje muligens pac-man hvis vi var heldige – og derfor har vi heller ikke muligheten til å sette oss helt inn i hvordan det egentlig er å stå der med en liten hjerne under utvikling og skulle forholde seg til alt sammen, samtidig som man forsøker å forstå og lære. Vi kan ikke det. Som første generasjon i verdenshistorien skal vi nemlig oppdra barn til å bli noe annet enn hva vi er selv.

Men det er vår oppgave å beskytte barna. Det er vi som må sette grensene. Barnehagestarten er en av de tingene vi lettest kan kontrollere, ved enkelt og greit bare si “nei” og heller velge å leve litt mer sparsommelig et halvt års tid eller så. De fleste av oss klarer det hvis vi må. Men vi må få øynene opp for muligheten.

Det håper jeg at denne debatten kan bidra til.

Andre ressurser:

Dagbladet> Stressa barndom

Aftonbladet> Dagis stressande för små barn

Hyperbarnet

To gode grunner til å kaste regjeringen

Ja, jeg skal snart slutte å engasjere meg politisk. For nå, i alle fall.

Jeg vil bare spare på et par sitater først, sånn at jeg ikke roter vekk kildene.

Uansett.

Dette er mine to grunner til å ønske sittende regjering langt pokkerivold.

Grunn 1.

Vi kan ikke premiere dem som vi mener har valgt feil.

Jens Stoltenberg (AP) om kontanstøtten. KILDE

Grunn 2.

Altså, jeg mener det er et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn.

Øystein Djupedal (SV) om foreldrenes evne til oppdra egne barn. KILDE

‘Nuff said.

Endelig!!

Hjertet mitt hamret litt ekstra hardt da jeg i dag kunne lese i Dagbladet at noen har tatt tak i min hjertesak over alle hjertesaker og endelig setter fokus på disse viktige tingene.

I 2005 utførte jeg nemlig en aldri så liten undersøkelse på egenhånd. Jeg lette frem alt jeg kunne finne om barn og stress, og leste meg opp så godt det lot seg gjøre på det som var tilgjengelig. Men overalt støtte jeg på det samme problemet. “Undersøkelser viser”, skrev de. Men de ga ingen kildehenvisning eller noe annet som kunne sette meg på sporet av Den Store Sannheten. Ikke engang biblioteket på høyskolen hvor jeg tok min førskolelærerutdannelse kunne hjelpe meg.

Så jeg mailet barneombudet, i min søken etter norsk eller i det minste nordisk forskning på barn og stress.

Der visste de ikke.

Så jeg mailet en førsteamanuensis som hadde skrevet en fin artikkel på internet, og spurte om ikke han kunne vær så snill å gi meg en kilde.

Det kunne han ikke. Det var nemlig så lenge siden han hadde skrevet den.

Min søken endte derfor før den egentlig hadde fått begynt, og alt jeg kunne konstatere var at man i utlandet har gjort forskning som tyder på at barn stresses i barnehagen, og at dette stresset påvirker dem negativt. Og jeg kunne konstatere at i Norge gadd man rett og slett ikke finne det ut.

Det er derfor utsagn som dette:

Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem.

KILDE

fremstår for meg som, beklager språkbruken, jævlig arrogant.

Man har lenge visst at utenlandske barnehager KAN representere et problem for de minste. Men man har altså ikke tenkt å sette inn en eneste ressurs i å finne ut om dette kan være tilfellet også her i Norge – og jeg mistenker at man ikke tør.

For hva ville skje dersom det kom frem at våre O’ så hellige barnehager ikke alltid er like fantastiske som det politikerne gjerne fremstiller dem som?

Hva ville skje om man plutselig måtte ta inn over seg at barnehage ikke er det eneste rette for alle barn og foreldre?

Ville ikke det vært en aldri så liten politisk krise, her i dette landet hvor vi skryter av å ligge på likestillingstoppen? Her hvor vi aldeles så snart har full barnehagedekning?

Og det er mer. En annen side av saken, angående de aller minste barna. En side som ikke kommer frem i media.

Det har seg nemlig slik at Staten sponser store deler av en barnehageplass. Det er også forskjell på et stort barn og et lite barn, og barnehagen får faktisk mer i tilskudd for et lite barn enn for et stort – nettopp for å sikre de aller minste en plass. Disse pengene er ment til å gå til ekstra personale, fordi små barn logisk nok krever mer oppmerksomhet enn større.

Det er bare ett eneste lite problem.

All den tid man krever full barnehagedekning, legger man press på de eksisterende barnehagene. Når man samtidig krever at de senker prisen til makspris, uten nødvendigvis å gi tilsvarende kompensasjon, så er mange barnehager nødt til å ta inn fler barn. Og de tar inn de minste, siden de betaler seg mest. De må det, for å overleve økonomisk.

Før var det regulert i Lov om barnehager hvor mange voksne man måtte være på hvor mange barn. Jeg minnes at det var snakk om en voksen på 2.5 små barn og en voksen på 5 store den gangen jeg begynte å jobbe i barnehage for 15 år siden. Dette har dog endret seg. Nå er det riktignok krav til at det må være en pedagog på så og så mange barn, men loven sier ikke lenger noe om antall voksne som sådan i en barnegruppe. Alt den sier nå, er at det skal være tilstrekkelig og forsvarlig.

Hva tilstrekkelig er, er det opp til styrer å avgjøre.

Styrer er også den som normalt sett sitter med budsjettet, og som gjør det styrer må gjøre for i det hele tatt å ha noe å styre.

Så kvaliteten går ned. Antall små barn går opp. Det gjør risikoen også.

Jeg sier ikke at barnehager skal avskaffes, eller at man er en dårlig forelder som bruker barnehage til sine barn.

Jeg sier heller ikke at alle barn er stressede og ulykkelige i barnehagen, for jeg har jobbet lenge nok til å vite at dette absolutt ikke er tilfelle.

Men jeg sier, og jeg ønsker å si det høyt og klart, at NOEN barn faktisk ER ulykkelige i barnehagen. NOEN barn trenger å gå ned i stillingsprosenten sin (for et begrep å bruke om barn!), og NOEN barn bør tilogmed være hjemme litt lenger.

NOEN bør ha guts nok til å finne ut hvordan dette egentlig ligger an i Norge.

Og NOEN burde gjøre det mulig å velge.

Det er ikke lenger et tilbud om man ikke kan velge det bort.

For mammahjertet mitt dreper du ikke

Jeg var lykkelig i forrige uke. Så lykkelig, faktisk, at jeg sa til mamma at jeg bare venta på rulleteksten.

Og så kom den.

På mandag.

Plutselig drønnet Verden inn i min lille mammaboble, og skrek til meg alt hva den forlangte. Studere. Krangle med NAV. Gjøre alt på en gang, på egen hånd – fordi jeg bryter samfunnets største tabu ved å velge å oppdra mitt barn selv.

Jeg kan ikke være hjemme i mammaperm lenger. Min tid, den tiden jeg har lengtet meg syk og vill og gal etter i mange år, er plutselig omme. Nå finnes det ingen unnskyldning lenger, for mitt barn har nådd den anseelige alder av 9.5 måneder og er, i verdens øyne, klar for en 40 timers barnehageuke.

Lånekassen stoppet overføringene forrige måned. Og min kjære kan ikke bære oss alle tre på sin inntekt akkurat ennå.

Så vi møtte på skolen, begge to. Hun i sjal på ryggen. Jeg med tungt hjerte.

Ikke bare fordi det var over. Men også fordi jeg ikke kan bære å gjøre dette halvveis, dette studiet som en gang betydde hele verden for meg.

Engelskmennene har et ordtak som sier “between a rock and a hard place”. Nå vet jeg hva de snakker om.

Valget jeg blir gitt, er dette:

Jeg kan svikte min datter, mitt mammahjerte og min overbevisning, og søke barnehageplass til henne slik at jeg kan ta min andre bachelorgrad.

Jeg kan svikte alle lærere, blivende klassekamerater og mine hjertefag, gjøre det mest nødvendige og få et elendig papir, samtidig som jeg ofrer all min begrensede fritid på dette håpløse prosjektet.

Jeg kan svikte min kjære, enten ved å la ham ofre alle sine drømmer for å fullbyrde mine – eller ved å flytte fra ham, slik at jeg selv vil få økonomisk støtte til å være hjemme med Vilde så lenge jeg mener hun trenger det.

Samfunnet ber meg velge mellom far og datter. Det ber meg om å ofre min egen fremtid for å sikre mitt barns. Det ber meg selge hennes barndom for 7000 kroner i måneden. Det ber meg ignorere et morsinstinkt som menneskeheten har brukt millioner av år på å utvikle, og erstatte det med en pedagogs treårige utdannelse.

Men nå ignorerer jeg samfunnet.

I går søkte jeg nemlig studielån, og så fort det er på konto så kommer jeg til å ringe NAV for å informere dem om at deres tjenester ikke lenger er nødvendige. Bare på den måten kan jeg klare dette – bare hvis jeg kommer meg vekk fra NAVs plikter og såkalte rettigheter.

Bare på den måten er jeg fri til å kunne oppdra min datter, uten å stå i fare for å bli anklaget for trygdefusk i prosessen.

For mammahjertet mitt dreper du ikke. Det vet hva som er rett og hva som er galt, fullstendig uavhengig av regelverk og saksbehandlere. Og jeg er sterk nok til å følge det.

Likevel blør hjertet mitt for de mammaene som så gjerne vil ha babyen sin for seg selv litt til, men som har fått dårligere kort enn meg på hånden. Som mot alle sine morsinstinkter må forlate sin lille skatt gråtende bak en fremmed dør. Som så gjerne vil løpe tilbake og holde ungen sin tett inntil seg, men som blir fortalt at de ikke kan. At de ikke har muligheten. At valget er tatt for dem, i kapitalismens og likestillingens navn.

Man kan si mye fint om Norge. Men å si at vi har en fin familiepolitikk er reinspikka løgn.

Hva Halvorsen vil

Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte, men jeg heller mer og mer mot det første. Ved neste valg er antagelig SV en saga i veldig blått uansett, så jeg er ikke så bekymret for konsekvensene av dette utspillet, egentlig.

Men det er jo liksom litt søtt allikevel da.

At hun jobber så iherdig for at jeg skal ut i jobb, mener jeg. For at jeg skal sette vekk den lille jenta mi på 9.5 måneder, sånn at jeg kan gå å motta heder og ære for å oppdra andres barn, vaske barnehagegulvet isteden for mitt eget, og forsøke å lage varme og næringsrike måltider til noen andre enn min egen familie. Og så fortelle meg at den jobben jeg gjør er uvurderlig.

Bare min egen unge ikke nyter godt av den.

Nei du, Fru Halvorsen. Den der får du dra lenger inn i storbyen med. Du kan straffe meg ved å fjerne de økonomiske godene så mye du vil. Vi kommer til å merke det hvis de blir borte, det er sant. Men vi trenger ikke deg for å klare oss uansett.

For så mye betyr du ikke.

Om å drite på draget

Dagbladet har i dag en sak om at politikere må bli flinkere til å drite seg ut. Det vekker det betimelige spørsmålet: er det virkelig mulig?

I think not.

Jeg kan ikke unngå å legge merke til at det er SV’s egen Kristin Halvorsen som får gleden av å illustrere saken, og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være ironi på høyt nivå.

Min personlige “favoritt” blant politikernes mindre intelligente utspill kommer nemlig fra SV. For en tid tilbake uttalte nemlig den godeste Djupedal følgende:

- Altså, jeg mener det er et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn.

KILDE

I ettertid har han riktignok forsøkt å dementere seg selv ved å hevde feilsitering, men jeg har mine tvil. Dette blir nemlig fulgt opp med utsagnet om at barn fra fire år og oppover skal i barnehagen. Dersom SV virkelig ikke mente at foreldrene er dårligere oppdragere enn barnehagen, så ville de vel mest sannsynlig ikke kreve obligatorisk barnehagegang – eller “tilbud”, som de også kaller det.

Eller?

La meg bare si det sånn. Hvis dette, mot all formodning, skulle bli vedtatt, så blir det hjemmeundervisning på Vilde. Jeg er utdannet førskolelærer og har dermed kompetanse til å undervise på småskoletrinnet. I verst tenkelige fall får jeg rett og slett bare ta saken i egne hender, da. For ungen min får dere aldri.

Men for all del. Ikke la meg stoppe dere. Desto mer dere driter dere ut, desto bedre er det jo. Når alt kommer til alt.

Kåre, min helt!

I dag ble jeg faktisk litt glad når jeg åpnet Det Store Intet. Til frokost fikk jeg nemlig servert nyheten om at Kåre Willoch vil ha høyere barnetrygd, og ikke skattlegge den slik Helga Pedersen vil. For jeg vil nemlig også ha høyere barnetrygd. Og jeg blir så glad i hjertet mitt når profilerte mennesker faktisk vil det samme som meg.

For uansett hvordan man vrir og vender på det: 970 kroner pr mnd pr barn inspirerer jo ikke akkurat til å få flere barn, det er vel mer for en symbolsk sum å regne. Og når man i tillegg forstår at dette tallet mer eller mindre har stått stille de siste 10 årene, mens inntekter og utgiftsnivå og alt annet har vokst, da blir det nesten litt søtt isteden. En fin gest, men ganske meningsløs i den store sammenhengen.

Kåre Willoch utnevnes derfor til dagens helt. La oss virkelig håpe at mannen har en massiv påvirkningskraft når det gjelder dette. Det tror jeg mange barnefamilier vil sette stor pris på, hjemmeværende eller ei.

Related Posts with Thumbnails
Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting