Hjertet mitt hamret litt ekstra hardt da jeg i dag kunne lese i Dagbladet at noen har tatt tak i min hjertesak over alle hjertesaker og endelig setter fokus på disse viktige tingene.
I 2005 utførte jeg nemlig en aldri så liten undersøkelse på egenhånd. Jeg lette frem alt jeg kunne finne om barn og stress, og leste meg opp så godt det lot seg gjøre på det som var tilgjengelig. Men overalt støtte jeg på det samme problemet. “Undersøkelser viser”, skrev de. Men de ga ingen kildehenvisning eller noe annet som kunne sette meg på sporet av Den Store Sannheten. Ikke engang biblioteket på høyskolen hvor jeg tok min førskolelærerutdannelse kunne hjelpe meg.
Så jeg mailet barneombudet, i min søken etter norsk eller i det minste nordisk forskning på barn og stress.
Der visste de ikke.
Så jeg mailet en førsteamanuensis som hadde skrevet en fin artikkel på internet, og spurte om ikke han kunne vær så snill å gi meg en kilde.
Det kunne han ikke. Det var nemlig så lenge siden han hadde skrevet den.
Min søken endte derfor før den egentlig hadde fått begynt, og alt jeg kunne konstatere var at man i utlandet har gjort forskning som tyder på at barn stresses i barnehagen, og at dette stresset påvirker dem negativt. Og jeg kunne konstatere at i Norge gadd man rett og slett ikke finne det ut.
Det er derfor utsagn som dette:
Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem.
KILDE
fremstår for meg som, beklager språkbruken, jævlig arrogant.
Man har lenge visst at utenlandske barnehager KAN representere et problem for de minste. Men man har altså ikke tenkt å sette inn en eneste ressurs i å finne ut om dette kan være tilfellet også her i Norge – og jeg mistenker at man ikke tør.
For hva ville skje dersom det kom frem at våre O’ så hellige barnehager ikke alltid er like fantastiske som det politikerne gjerne fremstiller dem som?
Hva ville skje om man plutselig måtte ta inn over seg at barnehage ikke er det eneste rette for alle barn og foreldre?
Ville ikke det vært en aldri så liten politisk krise, her i dette landet hvor vi skryter av å ligge på likestillingstoppen? Her hvor vi aldeles så snart har full barnehagedekning?
Og det er mer. En annen side av saken, angående de aller minste barna. En side som ikke kommer frem i media.
Det har seg nemlig slik at Staten sponser store deler av en barnehageplass. Det er også forskjell på et stort barn og et lite barn, og barnehagen får faktisk mer i tilskudd for et lite barn enn for et stort – nettopp for å sikre de aller minste en plass. Disse pengene er ment til å gå til ekstra personale, fordi små barn logisk nok krever mer oppmerksomhet enn større.
Det er bare ett eneste lite problem.
All den tid man krever full barnehagedekning, legger man press på de eksisterende barnehagene. Når man samtidig krever at de senker prisen til makspris, uten nødvendigvis å gi tilsvarende kompensasjon, så er mange barnehager nødt til å ta inn fler barn. Og de tar inn de minste, siden de betaler seg mest. De må det, for å overleve økonomisk.
Før var det regulert i Lov om barnehager hvor mange voksne man måtte være på hvor mange barn. Jeg minnes at det var snakk om en voksen på 2.5 små barn og en voksen på 5 store den gangen jeg begynte å jobbe i barnehage for 15 år siden. Dette har dog endret seg. Nå er det riktignok krav til at det må være en pedagog på så og så mange barn, men loven sier ikke lenger noe om antall voksne som sådan i en barnegruppe. Alt den sier nå, er at det skal være tilstrekkelig og forsvarlig.
Hva tilstrekkelig er, er det opp til styrer å avgjøre.
Styrer er også den som normalt sett sitter med budsjettet, og som gjør det styrer må gjøre for i det hele tatt å ha noe å styre.
Så kvaliteten går ned. Antall små barn går opp. Det gjør risikoen også.
Jeg sier ikke at barnehager skal avskaffes, eller at man er en dårlig forelder som bruker barnehage til sine barn.
Jeg sier heller ikke at alle barn er stressede og ulykkelige i barnehagen, for jeg har jobbet lenge nok til å vite at dette absolutt ikke er tilfelle.
Men jeg sier, og jeg ønsker å si det høyt og klart, at NOEN barn faktisk ER ulykkelige i barnehagen. NOEN barn trenger å gå ned i stillingsprosenten sin (for et begrep å bruke om barn!), og NOEN barn bør tilogmed være hjemme litt lenger.
NOEN bør ha guts nok til å finne ut hvordan dette egentlig ligger an i Norge.
Og NOEN burde gjøre det mulig å velge.
Det er ikke lenger et tilbud om man ikke kan velge det bort.
Posted in 
Tags: 
), så det er ikke mye man rekker å lese for tiden.
