Vi har aldri hatt soveproblemer, vi.

Den første natta vi var hjemme, sov hun 8 timer i strekk og den som satt våken med melkespreng, det var jeg. Og etter at vi begynte å samsove når hun bare var noen dager gammel, har nattemåltidene gått av seg selv, mer eller mindre uten min bevisste tilstedeværelse.

Men nå er det slutt på morroa.

Åpenbart.

Der babyen min sov så tungt og søtt og godt at vi ikke klarte å vekke henne, er ettåringen min… ja, jeg tror ikke jeg klarer å finne noen andre ord å skrive om det… helt fullstendig på trynet.

Hun legger seg etter Drømmehagen og et bad, det vil si sånn omtrent halv sju. Det vil si, PAPPA legger henne. Hun får ikke sove uten pappaen sin. Hvilket gir meg et kjempeproblem når han har seinvakt, jeg bruker vanligvis over en time på å gjøre det han gjør på ti minutter. Men jeg har jo liksom klart å leve med det, fordi det bare er snakk om fire av fjorten kvelder.

Når hun sovner da, så sover hun maks tre timer. Så må pappa opp for å trøste, før hun kan sove en times tid igjen. Da er pupp påkrevd umiddelbart, og hun sover igjen frem til vi skal legge oss. Og det har på en måte vært greit det og.

Nå, derimot, går det over stokk og stein her.

Her om natta våknet hun klokka halv fem og insisterte på at det var morgen. Og det var litt dumt, siden jeg ikke fikk sove før klokka var halv tre og siden faren hennes hadde tatt på seg en ekstravakt og skulle opp klokka seks. Mange timer senere fikk jeg og hun endelig sove et par timer igjen, men det var jo ikke i nærheten av nok.

I natt våknet hun omtrent da jeg gikk og la meg ved midnatt, og holdt det gående til klokka var nærmere fire. Før jeg, søvndesperat og grinete, kunne konstatere at morgenen begynte klokka halv åtte likevel. Hvordan faren hennes, som stod opp 04:40 har det, tør jeg ikke engang tenke på. Jeg håper han tok bussen, i trafikksikkerhetens navn. Men jeg orker ikke gå å se om bilen står her akkurat nå.

Nuvel.

Vi prøvde alt. Jeg puppet til den store gullmedaljen, pappa prøvde litt pappamagi, jeg gikk ned for å la henne være mest mulig i fred, vi prøvde å legge oss på gjesterommet – men det var jo bare sååå morro at hun satt seg for å leke med strikkepinnene mine og faktisk fresa til meg når jeg ville løfte henne opp i senga, og skulle i allefall ikke SOVE på det morsomme rommet.

Som om ikke det er nok, så sover vi ikke når vi sover heller. For vi blir faktisk rasende hvis mamma begår en av følgende kriminaliteter:

- legger seg på sida, sånn at vi ikke får tak i puppen
- drar opp dyna til haka, sånn at vi ikke får tak i puppen
- snur seg på andre sida, sånn at vi ikke får tak i puppen

Med andre ord: Jeg ligger der kald på ryggen som jeg hater (faktisk sover jeg bare godt på sida, med dyna godt dratt opp, og med et kne opp mot magen), og må løfte med meg 10 kg hver eneste gang jeg skal bevege meg i de få timene om gangen jeg faktisk har mulighet til å lukke øya.

Og det er i dag jeg er forbanna glad for at jeg er hjemmeværende, og at jeg ikke nå skal pakke med meg jentungen ut i kald bil, levere i en bråkete barnehage og sette meg et sted hvor jeg trenger hjernekapasitet i åtte timer.

Jeg tror det er på tide med et familieråd.

This has got to stop.