Det var aldri meningen at vi skulle samsove.

Faktisk var jeg helt dønn bestemt på at det skulle vi i alle fall IKKE. For jeg skulle ha senga mi og kroppen min og gubben min for meg selv, så det så.

Så var det jo bare det at det plutselig ble litt riktigere enn jeg hadde tenkt.

For å gjøre en lang historie kort:

Keisersnittsår. Sovende pappa mellom mamma og vogn hvor baby lå. Krabbe over sovende pappa med keisersnittsår for å hente våken baby, krabbe tilbake over sovende pappa med fem kg baby og keisersnittsår. Amme. Krabbe over sovende pappa med sovende fem kg baby som ikke skulle vekkes og keisersnittsår, legge baby, krabbe tilbake over sovende pappa uten å vekke sovende pappa eller sovende baby, og så sove litt selv før neste runde.

Haha. Særlig.

Og så lå jeg der altså og tenkte hvor feil det var å legge henne fra meg uansett, hvor godt hun luktet og hvor fin hun var – og så sovnet vi.

Siden har vi fortsatt med det.

Jeg kjenner flere mammaer med små barn, og jeg kan med hånda på hjertet fortelle at jeg i periodevis nesten har hatt dårlig samvittighet overfor dem, og at jeg tidvis har falt ut av hele samtalen – rett og slett fordi jeg ikke har kunnet relatere til hvor slitne de var. Fordi jeg sov. Sammen med ungen min, og sammen med en pappa som heller ikke ble vekket så ofte.

Jeg ville ikke valgt om igjen.

Det har dog vært spørsmål om når man skal slutte. Når man skal flytte barnet over i egen seng og når man skal sove alene igjen. For det er ikke alltid fryd og gammen, det skal jeg innrømme. Noen netter har faktisk vært skikkelig kjipe, fordi hun gjerne ville sove med puppen i munnen hele tida. Uten at mammaen kunne bevege seg en kvart cm uten makking og kaving og masing og gråt. Da sover ikke mamma godt.

Andre ganger har hun våknet midt på natta og insistert på at det var morgen. Den er heller ikke særlig kul. Her om natta snerret jeg faktisk frem et “Greit!” og marsjerte i beste dramaqueen-stil ned på gjesterommet. Alene. Ikke for det, jeg måtte jo pent innfinne meg i dobbeltsenga igjen en liten stund senere fordi pupp var påkrevd umiddelbart, men jeg fikk jo i det minste sove litt. Enda godt hun fant på dette stuntet akkurat når pappa hadde seinvakt, og vi alle kunne sove litt ekstra lenge neste morgen.

Det var en sånn natt jeg bare bestemte meg for at nå var tida inne. Nå skulle hun over i egen seng, nå skulle jeg sove alene. Nå var det nok.

Så jeg rydda rommet hennes. Satt inn senga, skiftet sengesettet, gjorde klar madrasser til meg og i det hele tatt. Ja, til og med laptop og cola var på plass. Jeg visste jo det kom til å ta litt tid, kanskje flere timer, før hun sovna. Og jeg hadde virkelig bestemt meg. Jeg skulle høre på mine 15 års erfaring med barn, hvorav tre av dem på høyskole, og gjøre Det Riktige.

Trodde jeg.

En halvtime senere lå vi begge to i senga mi. Eller, senga VÅR er vel kanskje et mye riktigere begrep. Jeg har nemlig aldri hørt ungen min gråte så sårt og fortvila før. Jeg har aldri noen gang hatt problemer med å få henne til å stoppe å gråte. Men akkurat da gikk hun liksom aldri tom for tårer, og hun klamret seg fast til mammaen sin så fort vi nærmet oss sprinkelsenga.

Og jeg tenkte enkelt og greit at dette er bullshit.

Hennes instinkter sier at hun fortsatt skal være hos meg. Mine instinkter sier at hun fortsatt skal være hos meg. Vi er helt aldeles enige, ungen min og meg. Det er ikke noe mer å styre med, ikke på en stund enda. De sier at samsovende barn gjerne blir klare for å “flytte ut” sånn omtrent i toårsalder. I så måte er vi bare halvveis. Ikke at jeg har noe prinsipielt i mot å fylle hele rommet med madrasser heller, for den del. Egentlig tror jeg det kunne blitt ganske koselig.

Samtidig er det sånn at Vilde-min ennå ikke er ferdig med Den Orale Fasen, sånn sett fra Freud sitt synspunkt. Hun er fortsatt ikke helt ferdig med å oppleve verden med den lille munnen sin. Nei, hun trenger ikke morsmelk for ernæringens skyld lenger. Men det kan godt være hun trenger den orale kontakten med mammaen sin sånn nå og da i løpet av natta likevel, selv om jeg merker det blir mindre og mindre av det også. Både om dagen og om natta. Hun slipper meg fortere, dersom hun ikke er inne i en kaveperiode.

Og hvem sier at de urolige nettene automatisk blir roligere når vi sover hver for oss uansett? Kanskje hun har vært urolig fordi hun har hatt mareritt eller hatt en generell uro i kroppen? En uro hun kanskje trenger mammaen sin til å dempe?

Jeg vet mange sier at de små er utspekulerte småjævler som kan kunsten å manipulere foreldrene sine. Dersom du, min kjære leser, mener dette seriøst om ditt barn, foreslår jeg at du får barnet ditt genierklært så fort som overhodet mulig. Evnen til strategisk tenkning er vanligvis ikke utviklet før barnet når skolealder. Det er derfor skolealder er, vel, skolealder.

Den natta fant jeg også Måten Mamma Kan Legge På. Det gjelder rett og slett å kjenne lusa på gangen og stoppe henne før hun kaver seg opp og blir overtrøtt. Man kan si hva man vil om å bruke muskelstyrke mot små barn, men jeg holdt henne tett inntil meg. Skikkelig rundt henne med begge armer og med kinnet inntil hodet hennes. Det er nemlig svært mye bedre at hun blir litt arg fordi jeg holder henne fast enn at hun skal gråte fortvilet over hvorfor mamma ikke kommer og holder henne.

Og hun skrek. Kastet på seg og kjempet. I noen få minutter.

Og så kom Jon Blund.

De siste nettene har jeg gjort akkurat det samme. I går satt hun ny soverekord, og sov faktisk litt over fire timer før hun våknet første gang.

I kveld gadd hun nesten ikke protestere på holde-fast-ingen, bare klynket og gjorde et par forsøk for syns skyld. Så var det natta. Så fort hun hadde akseptert at jeg slapp.

Jeg har også et par andre triks oppi ermet jeg har tenkt å forsøke for å styrke effekten. Lavendelolje på soverommet er et av dem – det er søvndyssende og beroligende, og vi kan nyte godt av det alle sammen. Søvn avler søvn, så jeg skal gjeninnføre ettermiddagsluren hennes. Og så skal jeg begynne å gi henne ekstra melk på kvelden før leggetid. Melk inneholder som kjent både aminosyrer og kalsium, hvilket er nøyaktig hva kroppen trenger for å danne søvnhormonet melatonin.

Og barnerommet?

Vel… Jeg har nettopp fått det tørke-klær-rommet jeg alltid har ønska meg.