En av de tingene jeg er mest glad for akkurat nå, er at jeg fortsatt ammer Vilde. Fortsatt får hun antistoffer av meg, og fortsatt jobber immunforsvaret mitt for oss begge. Blir jeg utsatt for smitte, så går beskyttelsen rett over i melka hun drikker hver eneste dag. Som en slags mini-vaksine.
Det er en veldig betryggende tanke akkurat nå, når svineinfluensaen herjer, trusselen mot vår helse er mer eller mindre reell og vi blir minnet om den hver eneste dag.
Det er dager som er snille, og så er det dager som ikke er det.
Denne dagen var av den siste typen.
Jeg har ikke fått sove så godt de siste nettene, av en eller annen grunn. Nesten ikke før 3, halv 4. Heldigvis har jeg en datter som har synkronisert sin døgnrytme med oss, sånn at hun sover til 10, halv 11, ellers hadde jeg vel dødd av bare søvnmangel. Og av den grunn er det heller ikke sååå mange timer jeg er alene med Vilde heller, og det kommer godt med å ha en engasjert barnefar som snart er på vei hjem på sånne dager som dette.
Jeg tror kanskje det var en kvadratcentimeter av meg i dag som ikke har verket som besatt. Pulsen har steget og svetten har haglet bare jeg har reist meg fra sofaen, og jeg føler meg generelt ikke bra. I det hele tatt. Og nei, det er ikke svineinfluensa. Faktisk venter jeg på innkallelse for røntgen og ultralyd, og jeg leverte en drøss med blodprøver i går. Skjoldbruskkjertelen er på tur, og jeg antar det er grunnen til rimelig mye av faenskapet.
Vilde, på sin side, har også hatt en DusteDum Dag i dag. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan være at hun heller ikke har sovet så godt pluss at det er hjørnetenner på vei opp. Og så er det lov å være lei bare fordi også.
Og det er på sånne dager jeg er så inderlig glad for at jeg får være hjemmemamma. I dag gikk vi nemlig og la oss klokka to, bare fordi det passet oss. Vi har TV og DVD på soverommet, så jeg satt på første sesong av Bewitched og krabba under dyna med den lille koseklumpen min. Og der lå vi lenge. Med en eske rosiner på deling og pupp hun fikk så mye hun ville av, helt for seg selv.
“Jidde jenta mamma”, kunne hun smilende fortelle pappaen sin i kveld. “Baje, baje mamma!”.
Det er lov, det. På DusteDumme Dager. 
Hvis det var din datter som hadde vært dødssyk av leukemi og trengte et nytt hjerte på grunn av den harde medisineringen… og hvis hun, i en alder av 13, sier “nei, mamma – jeg orker ikke mer”… Ville du klart å slippe taket? Ville du klart å la henne gå?
Eller ville du tvangsinnlagt henne for å gi henne (og deg) en sjanse? Kjørt henne gjennom enda en operasjon, enda et sykehusopphold, enda mer medisinering? Bare for å svekke henne såpass mye at leukemien kanskje kom tilbake, sånn at man kan starte enda en runddans?
Jeg aner ikke hva jeg selv ville gjort.
Men det vekker unektelig spørsmålet om hvor høyt man elsker sine barn.
Elsker man dem høyt nok til å kjempe med nebb og klør for å ha dem hos seg, for å være nær dem og for å få dem gjennom sykdom, lidelse og smerte?
Eller elsker man dem høyt nok til å slippe taket og til å være villig til å leve med sorgen resten av sitt eget liv, slik at de skulle slippe å ha det mer vondt?
Hva ville du gjort?
Den er undervurdert.
Voldsomt.
Her sitter jeg med gruuuusomme smerter i nese, bihuler, ører og kropp forøvrig. Og jeg marineres i mitt eget snørr og mangel på energi til å ta meg en etterlengtet dusj. Sist jeg prøvde, dusja nemlig Vilde også. Med klær på. For sluken var så fiiiiin. Så jeg må vente på min kjære.
Og øret mitt er tett. Så tett, faktisk, at lydene i det andre øret blir forvrengt. Jeg hører min egen, baktereibefengte pust. Og pulsen. Som hamrer som besatt, i sin tapre kamp mot overmakten.
Og hosten høres overdøvende ut når den høres innenfra på denne måten.
Jeg tror jeg må legges inn.
På et sykehushotellspa.
Ja.
DET ville vært fint.
Lurer på om jeg kan få det på resept?
Mammabutikk-bloggen Hjemmemamma.com:
Posted in 
Tags: 