I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:
Har du virkelig så imot barnehage?
Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.
Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.
Her er de tingene jeg har problemer med:
For tidlig barnehagestart
De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.
Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.
Adskillelse fra omsorgspersonene
Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.
Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.
For lange barnehagedager
Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).
For stor helserisiko
Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.
Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.
Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen
Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.
Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.
Det er forskjell på folk!
Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.
Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut
Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.
Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.
Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.
Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.
Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.
Med dette sagt;
Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.
Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn.