Her sitter jeg og tar meg en liten matpause, mens Vilde sitter ved siden av meg i tegnekroken sin og tegner. Vi valgte å ta det helt med ro i dag, både fordi hun hadde feber i forigårs og vi begge har sovet ekstremt dårlig i natt. Da er det ikke dagen for å gå i Åpen Barnehage, der hvor det blant annet er helt små babyer som ikke burde smittes med snørr, hoste og nettopp feber.

Mens jeg sitter her og begynner å komme til hektene, leser jeg VG og skjønner at jeg er veldig, veldig heldig som får lov til å legge opp dagene etter behov, som jeg gjør i dag. Der står nemlig å lese at kvinners sykefravær øker mye mer enn menns, og at det er “omsorgsarbeid, husarbeid og relasjonsarbeid i familien” som får skylden. Jeg for min del vil heller snu det, og si at det kanskje muligens er kravet om karriere og 100% fast stilling som er synderen. For meg blir dette en like håpløs uttalelse som å si at det er all den sunne maten som gjør oss syke, og ikke alt det junket vi putter i oss i tillegg.

(...)
Read the rest of Vi er ikke skapt for et sånt liv (716 words)

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | One comment | Add to del.icio.us
Post tags: husarbeid, kontantstøtte, stress, tid, tidsnød, underskriftskampanje, valg

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

OK, frustrasjonstid!

Man har bare en viss mengde energi, og en helt ekstrem mengde ting man burde bruke den på.

Bruker jeg tid på husarbeid, betyr det at vi ikke kommer oss ut av huset så mye jeg skulle ønske for Vildes skyld. Er vi ute, får jeg ikke gjort noe inne. Gjør jeg husarbeid på ettermiddagen og kvelden, får jeg ikke jobbet med nettbutikken og Hjemmemamma.com. Og om jeg ikke trener, fungerer det heller ikke så bra, for det trenger jeg for å holde meg energisk og frisk, rett og slett.

Og så har døgnet bare 24 timer.

Og så blir jeg gal.

Jada, jeg har delegert bort husarbeidet til min kjære, noe som hittil har resultert i et særdeles ryddig kjøkkenskap, gullende rent kjøkkengulv – og ei stue full av reine klær. Akkurat nå ser jeg på to fulle klesstativ og to ladninger med sammenbrettede klær på hele spisestuebordet. I mellomtiden skulle badene vært tatt for to uker siden, og det ene lakenet er marinert i smoothie fra Småfolk. Ikke at jeg har noen problemer i det hele tatt med å skjønne hvorfor, for han har ikke flere timer i døgnet sitt enn hva jeg har i mitt. Han har også jobb, trening og Vilde pluss en hel masse andre ting han må gjøre i form av å klippe plenen og slike ting.

Det er rett og slett forbanna vanskelig å få kabalen til å gå opp, spesielt når man har så ekstremt lite energi som jeg har for tida. Faktisk tror jeg ikke jeg har vært så sliten siden jeg kom neddopet hjem fra føden med keisersnittsår og 7 i blodprosent. I natt sov jeg 9 timer sammenhengende, men jeg er fortsatt så trøtt at jeg glatt kunne ha sovnet om jeg la meg nå.

Og ja, jeg har vært både hos lege og på sykehuset og sjekka alt fra jern til skjoldbruskkjertel, og ingenting er galt. Jeg er bare rett og slett helt gåen.

Jeg føler som en ustelt, slapp fiasko for tida. Huset mitt, som skulle være så hjemmekoselig og fint når jeg endelig skulle få være hjemmemamma, er et sted jeg helst ikke vil være. Vi har spist kjøpepizza og hentepizza altfor mange ganger de siste to ukene, noe som igjen har direkte konsekvens for energinivået. Selv om kostholdet skulle bli så bra og vi skulle være så sunne og friske.

Jeg ser meg rundt og blir forbanna på meg sjøl også, fordi jeg vet så mye bedre enn å la det slippe til sånn. Men alle mine planer og visjoner til tross, så har jeg faktisk glemt det aller, aller viktigste. Jeg har vært så fokusert på å få orden på hverdagen, aktivisere jentungen og få gjort mest mulig av hjemmejobben at jeg har glemt å ta vare på meg selv.

Hør, den som har ører, og gjenta for dere selv til det sitter:

Det straffer seg å jobbe til langt på natt mange netter på rad, selv om man føler seg flink når man gjør det. For det betyr også null trening, null sunn mat – og null energi, i tillegg til søvnmangelen!!

Sånn.

Kan noen vennligst slå meg i huet med en spade om jeg glemmer dette en gang til?

For det ER bare 24 timer i døgnet. Du HAR en viss mengde ting du må bruke energien på. Og da MÅ du sørge for å bruke noe av denne tiden på å gjøre ting som GIR deg energi, istedenfor at du bare BRUKER den opp. Om du bare puster ut, blir du kvalt. Såre logisk, men akk så vanskelig å forstå.

I tiden fremover nå så skal jeg derfor sørge for å sette av en god del av tiden min til å trekke pusten. Så fort jeg har funnet noe som kan minne om en oppskrift, så lover jeg på tro og ære at jeg skal dele den både her i bloggen og på Hjemmemamma.com.

Så… Hvor skal man begynne?

Hva gir deg energi?

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 4 comments | Add to del.icio.us
Post tags: energi, Helse, husarbeid, tid, tidsnød

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:

Har du virkelig så imot barnehage?

Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.

Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.

Her er de tingene jeg har problemer med:

For tidlig barnehagestart

De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.

Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.

Adskillelse fra omsorgspersonene

Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.

Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.

For lange barnehagedager

Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).

For stor helserisiko

Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.

Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.

Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen

Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.

Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.

Det er forskjell på folk!

Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.

Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut

Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.

Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg  på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.

Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.

Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.

Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.

Med dette sagt;

Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.

Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 8 comments | Add to del.icio.us
Post tags: barnehage, barneoppdragelse, familie, kontantstøtte, søvn, tid

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Faktisk.

Jeg leste nettopp igjen at kontantstøtten hindrer barnas kontakt med far, og at den derfor bør fjernes.

Dette er bullshit, og her skal jeg forklare hvorfor.

Da Vilde var ett år og kontantstøtten begynte å gå, jobba Espen skift. Når han hadde tidligvakt stod han opp 04:40, og var hjemme 15:30. Hadde han seinvakt, dro han klokka 12:30 og var hjemme ved midnatt.

Om Vilde hadde vært i barnehagen, ville hun sett pappa annenhver uke, fra 15:30 til 18:00, da det er rimelig å anta at kveldsstellet ville begynt. To og en halv time hver arbeidsdag var den tiden de ville fått sammen på ukedagene. Og seinvaktukene? Da ville de ikke sett noe til hverandre i det hele tatt, fordi de fleste barnehager er veldig strikse på at det er viktig for barna å være der fra barnehagedagen begynner og i alle fall før 10. Hun ville vært i seng lenge før han kom hjem.

To og en halv time på arbeidsdager, annenhver uke.

Men Vilde er ikke i barnehagen. Hun står ikke opp klokka sju, og hun må derfor ikke legge seg før hun er trøtt heller. Vi står opp når vi våkner, vi, og så legger vi oss når vi er trøtte. Av og til er det i åttetida, av og til blir klokka nærmere 23 før det er natta.

Nå er han ute av skiftordningen, men Vilde fortsetter å ha sin egen døgnrytme. De får massevis av tid sammen, for hun er som regel veldig våken og opplagt når pappa kommer hjem fra jobb om ettermiddagen. Og han er allerede godt i gang med sin arbeidsdag når vi står opp, sånn at de timene hun er alene med meg blir tilsvarende reduserte.

Så. NÅR er det hun mister mest pappatid, egentlig?

You do the math.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 4 comments | Add to del.icio.us
Post tags: kontantstøtte, likestilling, tid

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

At alle landets nybakte pappaer etter i dag får lengre pappaperm, mener jeg.

Hvis jeg blir gravid igjen, noe vi etterhvert snart håper jeg blir, så har jeg i kraft av å være hjemmemamma sagt fra meg alle rettigheter til egen permisjon. Man kan jo se det småironiske i at det ville være verdt noe for Staten om jeg var hjemme med babyen min i et år, om jeg da ikke hadde vært verdiløs og hjemmeværende fra før.

Men hva mer er, vi som foreldre har sagt fra oss all rett til permisjon, punktum. Min samboer kan jobbe så hardt han vil, så lenge han vil, og opptjene så mange rettigheter han vil – men det hjelper jo ikke en dritt. Han avspises allikevel med to uker i forbindelse med en eventuell fødsel, fordi jeg ikke har tjent opp mine rettigheter.

Ikke for det, jeg er så heldig at jeg har en mann som setter datteren sin høyere enn noe annet, og jeg kjenner ingen andre pappaer som tilbringer så mye tid sammen med ungene sine enn han gjør. For han ofrer alt han kan av trening, turer, fritidsaktiviteter og kamerater for å få det til. Drar han noe sted, har han gjerne jentungen med seg. Han fikk nemlig ikke perm forrige gang heller, fordi jeg den gangen var student og dermed rettighetsløs da også.

Men jeg undres… dette argumentet med at hjemmemammaer hindrer barnets kontakt med far, som brukes så ofte… det var kanskje ikke så viktig likevel, når alt kommer til alt? Eller er det kanskje akkurat derfor de har valgt å gjøre det på denne måten? Sånn for å forsøke å validisere et ellers latterlig argument?

Jeg sliter litt med å skjønne hvorfor det er ikke er så innmari viktig at ungen min får tid sammen med pappa, og hvorfor en forsørgende familiefar har mindre behov for å knytte bånd til ungen sin enn en som bare står for 50% av inntekten.

Selvfølgelig er jeg fullstendig inneforstått med at vårt valg av livsstil har konsekvenser, og at ulike ting utløser ulike rettigheter. Men da får de jaggu være ærlige nok til å si at dette handler om en belønning av mors yrkesinnsats, og ikke om far og barns behov.

Neh. Jeg er ikke imponert.

© admin for Våre Vilde Dager, 2009. | Permalink | 7 comments | Add to del.icio.us
Post tags: permisjon, rettigheter, tid, økonomi

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Jeg skjønner bare ikke hvordan det er mulig, alt mulig.

Her sitter jeg. En kvinne i min beste alder, hjemmeværende med bare ett eneste lite barn – og jeg rekker ikke en dritt.

Huset ser bomba ut. Og det er jo greit. Men jeg skulle sendt en pakke til en nettvenninne, jeg skulle handle litt mat, jeg burde definitivt vært til frisøren en tur – for ikke å snakke om at Vilde burde lekes mer med, vi burde vært en tur i skogen igjen (det er nemlig skummelt lenge siden nå!), vi har fortsatt ikke kommet så langt at vi har fått prøve oss på trolldeig (til tross for gode intensjoner), og i det hele tatt er alt ganske kaotisk.

Og det er da jeg tenker på dem som faktisk kan gjemme seg bak begreper som “tidsklemma” og slikt. Hvordan i alle dager klarer de å organisere dagen sin? Komme hjem klokka fem og lage middag og legge unger og rydde hus og alt mulig? Eller snarere U-mulig?

Joda. Jeg har alle mine redskaper på plass. Jeg vet jeg kan få orden på alt sammen på under et døgn hvis jeg bare absolutt må. Timeren henger på kjøkkenskapet, ukeplan, dagsrytmeplan og så videre er ferdige til print – men det hjelper jo ikke meg, for nå er jeg på det stadiet hvor jeg trenger å space fullstendig ut og bare tenke på ikkeno og alt mulig når Vilde først er lagt.

Og så er det vel kanskje noe med at siden vi er hjemme om dagen, så genererer vi betraktelig mer rot enn vi ville gjort om vi tilbrakte store deler av dagene våre et annet sted.

Men jeg begynner å forstå at det er sånn jeg liker det. Jeg er, for å si det poetisk, som et hav. Jeg kommer i bølger, og akkurat nå er jeg på vikende front. Kommer sterkere tilbake. Og det får familien min bare leve med. Tenk.

For det er jo tross alt ikke SÅ ille, da. Jeg vet hva vi skal ha til middag i morra, og at det antagelig blir nok til i overimorra også. Ungen min er nybada, nyskifta og rein, der hun (endelig) sover søtt i senga vår. Jeg har klart å trene to ganger i uka den siste måneden eller så, mens Vilde har fått en ny venninne i barneparkeringen og stortrives der. Dermed ser jeg stadig mer til midjen min, hvilket jeg må innrømme er et gledelig gjensyn.

Egentlig har vi det ganske greit, alle sammen.

Jeg har tilogmed ivaretatt alle mine hybelkaniner på best tenkelig måte.

De ber meg hilse.

© admin for Våre Vilde Dager, 2008. | Permalink | 2 comments | Add to del.icio.us
Post tags: hybelkaniner, tid

Feed enhanced by Better Feed from Ozh

Jeg var ikke så dum at jeg trodde jeg kom til å få uendelig mye tid da jeg bestemte meg for å være hjemme med barn. Etter flere år i familiebarnehager og småbarnsavdelinger har man ikke så mange illusjoner om rene gulv og det å få drikke tekoppen sin i fred.

Derimot hadde jeg kanskje sett for meg at det kom til å bli litt småkjedelig, i grunnen. At jeg tilogmed skulle føle meg ensom og savne voksenkontakt og slikt.

Der tok jeg feil, gitt!

Mitt problem er nesten det motsatte. Jeg må stadig sette noen grenser her og der slik at livet vårt ikke skal bli for stressende. Hver onsdag har vi åpen barnehage om formiddagen, og om kvelden drar vi på babysvømming. Helgene tilbringes ofte sammen med familie. Vi er nemlig så heldige at vi har begges familie bare 10 minutter unna, med to sett besteforeldre, to tanter og to søskenbarn. Tante og søskenbarn nr 3 bor en times tid unna, men de kommer jo på overnattingsbesøk til mormor og goffa nå og da.

Venninner har man jo også, som man forsøker å få tid til å ringe en gang innimellom, om ikke annet. I forigårs brukte jeg handsfree’en mens pappa la Vilde og jeg hakket grønnsaker som en gal. Multitasking på høyt nivå..!

Med helgebesøk, ettermiddagsbesøk til de som jobber og formiddagsbesøk til de som jobber skift, så blir det gjerne litt full fart hele tida. Faktisk måtte vi melde avbud til en 80-årsdag denne uka, fordi det blir for mye stress med både dobbel ettårsdag (besteforeldrene var her i går, og resten av familien kommer på søndag) og så dra innover i giga-selskap på lørdag.

Så har man husarbeidet, som det unektelig blir en del av med en liten rotekopp ( eller “topp-topp”, som Vilde sier ) i hælene, og arbeidet med Hjemmemamma.com som er veldig morro, men tidkrevende likevel.

Og på toppen av det, kjære leser… så kommer jeg over denne siden her jeg sitter og drømmer om alle de tingene jeg vil sy, strikke og hekle til både meg selv, Vilde-min, pappaen hennes, til julegaver, til huset…

Jeg har så mange ideer fra før, liksom, og så kommer dette?

Nei, det er ikke rettferdig. Så mye morro, og så liten tid.

Men jeg skal vel ikke klage i det hele tatt, kanskje. For hele livet mitt er i grunnen en stor, diger kjele av lystbetonte ting som bare kokes sammen til et vidunderlig måltid.

Kunsten er bare å velge de riktige ingrediensene i den riktige mengden.

Der innrømmer jeg at jeg sliter bittelitt nå!

© admin for Våre Vilde Dager, 2008. | Permalink | No comment | Add to del.icio.us
Post tags: familie, kreativt, tid

Feed enhanced by Better Feed from Ozh