I dag er det to år siden jeg fikk vite det.

At jeg endelig var gravid, etter årevis med desperasjon, tårer, negative tester, prøver og undersøkelser.

Helt av seg selv kom hun. Under nedregulering til det som egentlig skulle bli vårt første prøverørforsøk.

En av mine største dager var den dagen jeg fikk vite.

Den dagen testen var blå.

Du kan lese om hele vår kamp her, i den gamle bloggen min.

Men akkurat i dag… I dag skal dere få en reprise på det innlegget jeg skrev om akkurat denne dagen for to år siden.

Jeg gikk jo på nedregulering i forkant av det som i teorien skulle være vårt første prøverørforsøk, og ventet på Synarelablødningen. Dagen før jeg skulle begynne på Puregonsprøytene, hadde jeg dog ikke noe annet valg enn å ta den forhatte testen (etter altfor mange negative hadde jeg nemlig langt fremskreden testeskrekk).Så. Tirsdag 27. februar, tidlig morgen, foreløp omtrent som følger:Klokka ringte halv åtte, og jeg tok Synarela-sprøyen min som planlagt. Pakket meg så inn i morgenkåpe, tuslet i halvsvima ut på badet og henta fram en plastkopp og selvsagt testen.

Tisset på koppen og forsøkte å fortelle meg selv at dette var en helt vanlig EL-test, og ingenting å bekymre seg for. Den ville jo uansett bli negativ, men da visste jeg i alle fall hva jeg skulle si til Fertilitetsklinikken når jeg ringte og sa at jeg ikke hadde fått blødningen enda…

Så jeg holder pinnen nedi koppen, setter hetta på og tusler til sengs igjen uten egentlig å kikke på den. For hva er nå egentlig poenget med det, når jeg vet hva svaret blir?

Etter en liten stund snur jeg meg for å se på den, om den er ferdig “gjennomtrukket”. Og det er den. Men det var her ting kræsja litt for meg. Det ble litt sånn “rundkjøring, her lissom??”følelse over det hele, for jeg SÅ jo i hodet mitt bare en strek, mens øynene mine registrerte TO.

“Hm”, tenkte jeg, “her er det jo en strek! Det der ER en strek, er det ikke?!” Og jeg holdt den opp mot lyset. Jo, det var da det? Og så la jeg den ned igjen i senga ved siden av meg. Og snudde meg og lukte øynene.

Så jeg tok den opp igjen og så på den en gang til. “Det er sikkert bare kontrollstreken som går feil vei”, begynte jeg å fortelle meg selv. “Dette var jaggu en merkelig test!” *blondt øyeblikk*

Så oppdaget jeg for fullt at det virkelig VAR to blå der, og at de dertil krysset hverandre!!!

Jeg spruter formelig opp av senga med testen i den ene handa og mobilkameraet i den andre, mens jeg fortvilet prøver å finne fokus så jeg kan få tatt dette fordømte bildet før streken ..uhm.. går vekk? Men det går ikke, så jeg løper opp på kontoret der jeg vet kameraet ligger. Det er tomt for strøm, så jeg løper ned igjen og river ut innholdet av en hel skuff for å finne de oppladbare batteriene og laderen – fortsatt i panikk over ikke å rekke det før streken er borte.

Endelig er batteriene tilstrekkelig opplada til å kunne forevige det vakre synet. Men så er det det å få den forbannede blitzen til å kutte ut så jeg kan få stilt det inn skikkelig – og fumler uendelig lenge med skjelvende hender for å få det til.

Så får man bildene over på dataen, hvor man studerer inngående tingens tilstand. Streken er like blå der, som i virkeligheten og på de ufokuserte mobilbildene.

Det er da jeg mister pusten av ren skjær lykke. For det finnes ingen bortforklaring for et så blått kryss. Jeg er gravid!!! Det har skjedd et mirakel!!!

Etter denne lille opp-og-ned-trappa trimmen og påfølgende forskning, er klokka omtrent 8 om morgenen. Det er bare det at min kjære er på jobb, og at han gjentatte ganger har sagt at han ikke vil ha denne beskjeden verken over sms eller telefon – så det er bare å vente i det uendelige.

6 minutter etter at babybutikken åpnet, var jeg på plass. Jeg kjøpte den minste og søteste dressen jeg kunne finne, dro hjem og pakket den inn sammen med utskrift av terminkalkulator, et par ark om skorpionbarnet – og selvsagt testen selv (som forøvrig var like blå da jeg kom hjem, siden streken selvsagt ikke hadde gått noe sted ).

Resten av dagen gikk uendelig sakte… Det ble nemlig ikke noen studier på meg denne tirsdagen! Slo ihjel tida med å surfe og å se på “Se, hun snakker også!”, og da han endelig kom hjem i halv fem-tida, fikk han gaven sin. Han så på babydressen, og skjønte ikke et pøkk. Så så han arkene med den hvite sløyfen på, åpnet dem – og leste at “Hun er 4 uker og 2 dager på vei”. “Er du???” spurte han med et lite smil. Jeg smilte og nikket. Så kysset han meg…

Jeg har fortsatt ikke landa.

Og her er den berømmelige testen:

Jeg ventet så lenge. Lengtet så mye. Og nå er hun her, mer perfekt enn jeg noengang våget å drømme om…

*lykkelig*

I natt drømte jeg at du døde.

Du ble blek. Huden din ble gul. Leppene blå. Øynene dine ble som glass.

Men du døde uten å dø.

“Så fine fletter du har!”

Ei lita jente på 5 år fant sin første venninne. Lekte sammen i hagen, og etterhvert også utenfor. Gikk sammen til skolen gjennom hele barneskolen og deler av ungdomsskolen. Tykt og tynt. Tett som erteris. Alltid.

En hel barndom.

Så skled vi fra hverandre. Livene våre tok hver sin vei. Jeg, som var den ville av oss, valgte en roligere vei. Og du, som var mer forsiktig, begynte på en ungdomstid sammen med tvilsomme mennesker, alkohol, dop, vold, kaos og bråk.

Innimellom er det som det alltid var mellom oss. Du lot meg aldri gå. År kunne gå uten at vi snakket med hverandre. Men så var du der igjen. Som før. Og få kjenner meg bedre.

Nå kjenner jeg deg ikke igjen.

Jenta med de tykke, honningfargede flettene er borte. I hennes sted står en svært sliten kvinne med tynt, mørkfarget hår, stivt blikk og snøvlende stemme. En kombinasjon av nerver, medisiner og tidligere inntatte doser. Du må ha gått ned 15 kg siden jeg så deg sist. På et par måneder.

En del av meg har lyst til å sparke deg hardt i rævva for å få deg videre, ut, opp og frem. En del av meg har lyst til å holde seg unna for å beskytte både meg selv og mine.

Men den største delen har lyst til å bygge opp livet ditt igjen. Ta deg med tilbake til den gangen verden var fin.

Til den gangen du levde.

Og sørge for at du fortsetter med det.

Jeg aner bare ikke hvordan.