- Og så ser jeg at du har fått en liten, søt mage! *klapp klapp* Da er det bra at du har stepkassa på det laveste nivået, som du har nå, for ikke å belaste for mye! Er det lenge siden du har trent step?

- Ja, så jeg tenkte jeg skulle ta det litt med ro, men…

- Bra! Og så skal jeg passe på å gi deg alternative øvelser underveis i programmet.

- Ja, fint det, for jeg fikk nemlig litt vondt sist… Men altså…

- I programmet nå så har jeg lagt inn noen øvelser som kan være tunge for bekkenet, som du bør variere sånn. *vise*

- Å. Bra. Men. Babyen er allerede ute, da. Dette er for å få magen INN igjen… Liksom?

- …!

Stakkars, stakkars stepinstruktør..! Det er ikke greit med sommeropplegg og ny gruppe – og til hennes forsvar skal også sies at det er 10 kg siden sist jeg var på timene hennes, og at bilringfaktoren er ekstremt mye mer til stede nå enn den gang.

Det gjør ingenting, dog. Magen min har gitt meg det vakreste som finnes på denne jord, og det ville nesten vært litt verre om det IKKE hadde synes, syns jeg. Og jeg VET den ser litt redusert herpa ut akkurat nå, så det er jo strengt tatt ikke noe poeng i å late som noe annet. Er stolt av den, jeg.

Likevel. Likevel, innerst inne i sjelen min (som fortsatt tror kroppen veier 55 kg) er jeg bittelitt glad jeg var på helsestudioet akkurat da. Ellers hadde jeg vel antagelig løpt ned dit pr umiddelbart og tatt situps til jeg så mannen med ljåen.

Og jeg lover på tro og ære at nå skal jeg trene to ganger i uka. Minst!

…sitter jeg nå foran dere og skal fortelle om dagens treningsstunt. Som Den Flinke Hjemmemamma jeg er, har jeg nemlig innsett at det beste jeg kan gjøre for å ta vare på Vilde-min, er å ta vare på den som kanskje er den viktigste personen i livet hennes: nemlig Vildemammaen. Meg.

Derfor dro jeg, som tidligere nevnt, på helsestudioet på mandag – og jeg dro tilbake i dag. Pappaen hadde nemlig avspasering, så da kunne jeg ikke gjemme meg bak noen semi-dårlig unnskyldning om trøtte småjenter som kanskje måtte sove eller noe som helst. Det var i grunn bare å krabbe til korset, iført treningsklær og joggesko. Og bittelitt mascara og kajal.

Og det var en særdeles god ting.

For hva skal jeg si… Det første som møter meg i garderoben, er nemlig et ganske kjent fjes som jeg i grunnen ikke klarte å plassere i farta. Dog registrerte jeg at hun hadde en kropp å dø for. Nei, jeg er ikke lesbisk av legning, ei heller liker jeg å studere andres kropper mer enn jeg strengt tatt må – men dette var bare så in my face at det vanskelig kunne unngåes. Hun var ikke Lindsey Lohan-slank. Eller så muskuløs som du kanskje kan vente av helsestudio-møter av denne art. Hun var rett og slett bare perfekt, der hun stod med sin smale midje, flate mage og tilogmed slike hofter som jenter skal ha (om de da ikke heter Paris Hilton).

10 minutter senere skjønte jeg to ting. Jeg skjønte at det var hun som var treneren vår. Og jeg skjønte hvem hun var.

O’ gremmelse.

For jeg liker nemlig å tenke på våre trenere som dødelige mennesker som deg og meg når jeg står der og lider under deres kyndige hopp, noe dette spesielle helsestudioet egentlig er veldig flinke til å formidle. Men dette ble enkelt og greit bare litt mye for meg. Denne dama var sammen med en jeg jobba med en gang. Og hun har tilbrakt et år av sitt liv på Befalskolen. Siden har hun åpenbart tilbrakt betraktelig mye mer tid på trening enn hva jeg har. Det hun dog IKKE har gjort, er å gro frem en unge på 5250 gram, fått den skåret ut av magen sin, og siden ligget som ei krøkke og nattammet en liten baby i månedsvis.

Du kan tenke deg, kjære leser, hvor ekstremt og direkte latterlig det var å se denne fremtoningen ved siden av min egen i det store speilet foran oss. Der stod hun. Med en pen hestehale, fine øredobber og kule treningsklær som kledde hennes perfekte kropp litt i overkant godt. Og der stod jeg, med pionrødt ansikt, en noe kaotisk hårsveis, en utvaska t-skjorte og en treningsbukse som aldeles ikke har noen hold-ineffekt, for å si det sånn.

Faktisk hadde jeg store problemer med å holde meg alvorlig. Jeg håper ikke de andre trodde at det var dem jeg lo av, altså. Men jeg kunne virkelig ikke annet enn å le til slutt.

Ikke klarte jeg å stokke beina – innside lår er nemlig ikke det de engang var. Fremside lår på sin side nekter å forstå beskjeden om at de faktisk skal bære denne vekta (de husker hvordan de samme øvelsene var for 10 kg siden, nemlig, og de var ikke SÅNN!), og som om ikke det var nok:

- Så setter dere dere på stepkassa og legger bena i en V foran dere på den andre stepkassa. Sånn, ja! Og så tar dere tak i anklene og drar ned.

Etter ett blikk bort på meg:

- …eller bare ta tak der dere får tak, om dere ikke kommer helt ned.

Jeg tror denne hjemmemammaen har noe å jobbe med i sommer.