“It takes a village to raise a child”, sies det.

Og jeg skal være enig i det.

På dager som denne, etter å ha hatt et klistremerke av en masekopp fysisk på seg i over et døgn og ha hørt “mamma!!” bare man beveger seg et par cm ut av masekoppens umiddelbare nærhet, så er det VELDIG godt å ha en annen mamma med et par tre andre masekopper (to dagbarn og en hjemmeværende) i ganske umiddelbar nærhet både på MSN og geografisk.

Spesielt når man for det meste deler oppdragersyn og livsfilosofi med denne mammaen også, slik at man faktisk har en del til felles.

Og så da, når det i tillegg viser seg at man bare kan sette seg på en buss, kjøre til terminalen og hoppe rett på neste buss som står der og venter, for å komme til hverandre med sine respektive masekopper slik at masekoppene kan glemme å mase litt og heller leke sammen og få litt sosial stimulans mens mammaene kan sitte i sofaen og skravle litt eller gjøre noe annet fornuftig, da er min lykke komplett.

Jeg kan kanskje ikke spa opp en hel landsby for ungen min, men en liten “tribe” har jeg. Jeg har hjemmeværende og oppegående mennesker jeg kan omgi henne med, og forhåpentligvis være med på å bidra til akkurat det samme for de andre barna. Og den andre mammaen.

Så slipper vi å bli sinnsyke i stereo.

Som en ekstra bonus må jeg snart sparke meg selv i rævva og støvsuge og vaske litt her før de kommer på neste buss. Og dermed får jeg jo et forholdsvis rent og ryddig hjem og, samtidig.

Perfekt, hm?