Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg skjønner det helt enkelt og greit ikke.

Tilknytning. Attachment. Alfa og omega. Det viktigste i verden. Man samsover, man langtidsammer og man bærer barna tett, tett inntil seg for å være mest mulig nær. Varm. Tilstede. Tilknyttet.

Frem til de blir ett.

Da er plutselig ikke tilknytning så viktig lenger, da?

Ikke viktig nok, kanskje, til at man vil ofre ørteogfjerti tv-kanaler, to biler og hytta?

Joda, jeg forstår at det faktisk finnes mange der ute som ikke har noe reelt valg. Og jeg kunne lett vært en av dem selv.

Men jeg nekter å tro at alle dem som nå praktiserer tilknytningsomsorg er i den situasjonen at de må, om de vil det eller ei.

Sitter virkelig samfunnets forventninger og krav til yrkesaktivetet utenfor hjemmet så innmari sterkt og dypt i oss, at selv de som har gjort seg et bevisst valg om tilknytningsomsorg som livsstil vil velge å være adskilt fra småbarna sine 40 timer i uka?

Kan det være mulig?

Og i så fall: Er ikke det forbannet trist?