Jepp, det er helt sant. Nå har jeg allerede blitt 5 måneder gammel, og mamma og pappa synes det er helt utrolig at det har gått så fort. Samtidig sier de at det er akkurat som om jeg alltid har vært her, og ingen av dem kan huske hvordan det var før jeg kom. Er det ikke rart?

Men uansett. Jeg holder på å lære meg nye ting nesten hver eneste dag akkurat nå. Hvis du har lest de tidligere innleggene her på bloggen min, så vet du jo allerede at jeg er ei ganske sterk, lita jente, og det har jeg ikke akkurat slutta med å være.

For allerede nå kan jeg ligge lenge på magen med strake armer, jeg er slett ikke interessert i å sitte som en sofapotet lenger, og jeg har magemuskler mamma misunner meg (hun sier forresten at det var jeg som jaga vekk hennes – lurer på hva hun mener med det?). Sånne dustestoler med liggerygg gidder jeg ikke ligge i engang, og jeg holder på å nikke til den bøylen på durestolen min. Ærlig talt. Sette sånt i veien for meg når jeg vil opp og frem her i verden?

Når jeg ligger på ryggen, sier jeg ganske klart fra til mamma at hun må komme og løfte meg opp når jeg ligger og løfter både hode og bein så jeg bare ligger på rumpa. Og nå, de siste dagene, har jeg skjønt at jeg kan løfte beina mine 90 grader opp i lufta og rive av meg sokken også. Den passer nemlig mye bedre i munnen min enn på foten.

Men det aller verste er, sier mamma, at hun nå ikke kan ta for gitt at jeg ligger akkurat der hun la meg fra seg lenger. For det gjør jeg nemlig ikke! Nå i kveld la pappa meg ned på leikematta mi, med hodet til høyre for bøylen. Men da mamma skulle plukke meg opp for å stelle meg, lurte jeg dem trill rundt. For da hadde jeg åla meg rundt hele bøylen og hadde hodet til venstre for den isteden og var liksom på vei ut igjen.

Men så er det bare det noen ganger da, at jeg gjerne bomgirer og setter hele greia i revers i stedenfor. Da går det nemlig litt feil vei enn det jeg hadde tenkt, og jeg ender opp med å åle meg baklengs ned fra hele matta. I går skjedde det tilogmed noe kjempedumt, for jeg trodde jo at gulvet var like godt og mykt som den. Det kan nesa mi fortelle deg at det er det IKKE, og da ble jeg så lei meg at mamma nesten måtte le littegranne selv om hun synes voldsomt synd på meg også.

Og så kan jeg stå ordentlig nå, hvis bare noen gir meg litt balanse. Mormor sier det ser ut som jeg har svelga et spett, for jeg er stiv som en pinne og har ingen planer om å sitte på fanget. For jeg skulle STÅ, og sånn er det med den saken. Jeg kan faktisk sitte uten støtte ganske lenge nå også, men jeg er jo så vant til at det ligger noe godt og mykt bak at jeg noen ganger bare legger meg tilbake.

Mamma tror forresten ikke det er så innmari lenge før jeg krabber heller, selv om hun kanskje synes det er litt i tidligste laget. Men jeg har faktisk ikke lest de samme bøkene om utvikling som hun har, så det bæsjer jeg i, ihvertfall! For da jeg lå på matta hos bestemor og bestefar i dag og ble litt trøtt, så la jeg hodet ned og trakk knærne opp under meg så rumpa mi stod rett opp i lufta. Derfra er det ikke så innmari langt til fullstendig verdensherredømme, tror jeg, for når jeg kaver rundt i senga oppe på soverommet så klarer jeg faktisk å se sutten langt der framme og krølle meg avgårde helt til jeg kommer fram og kan ta den.

For jeg har nemlig blitt ganske flink til det også, nemlig. Jeg kan løfte leikene mine selv nå og putte dem der de hører hjemme – nemlig i munnen min. Sutten er litt småtricky da, for den ender som regel opp feil vei, men den skjønner vel snart hvem vei som er inn, den også. Og det hender at jeg blir litt lei meg fordi leikene er litt harde å bite på. Noen ganger er jeg nemlig litt sår i munnen min, tror mamma, og kanskje tannebissene ikke er så langt unna nå de heller.

Mamma synes i grunnen de kan vente litt, for hun kan med skrekkblandet fryd konstantere at jeg har arvet hennes småsadistiske gen. Jeg biter, mamma skriker – og jeg gliser med all verdens fulhet i de nydelige øynene mine!

For jeg får fortsatt bare pupp. Mamma har nemlig bestemt at hun skal fullamme meg så lenge som det er anbefalt, så jeg skal ikke få grøt før på en måned enda. Men jeg tror jeg begynner å bli klar for det, altså, for når mamma spiser drops og sånn, så smatter jeg med den lille tunga mi. Det ser jo så innmari godt ut!

Jeg har forresten lært min aller første ting av mamma og pappa nå. De synes nemlig det var litt gøy å geipe til meg for å se om jeg kunne herme sånn som det stod i bøkene at jeg kunne. Og gjett hva – jeg KAN. Og jeg gjør. Hele tida! Jeg geiper mest til pappa og nistirrer på munnen hans – for han er nemlig så innmari morsom når han gjør det! Men jeg geiper til alle andre også. I dag har jeg geipa til grandonkel og grandtante, til søskenbarna til pappa, til bestemor og bestefar og tante og onkel og oldefar og ollemor – og alle smelter helt og geiper tilbake til meg mens de holder på å le seg ihjel av det lille, søte ansiktet mitt.

Og så tror mamma at jeg begynner å forbinde lyder med situasjoner nå. For her om dagen når jeg lå i armene til mamma og fikk pupp, så satt jeg meg plutselig opp på fanget hennes og kikka bort på pappaen min med forventningsfullt blikk og et lite smil. Og når han snudde seg og så på meg, så rakk han ikke si noe før jeg hadde sagt “Hei!”, akkurat som han pleier å si! Morgenen etterpå snudde jeg meg mot mamma og hun sa “hei” – og da svarte jeg “Hei!” før jeg fortsatte å bable i vei.

Mamma gleder seg veldig til jeg sier “mamma”, selv om hun regner med at det vil ta enda noen uker.

I går veide jeg meg også, forresten. Nå har jeg blitt 7950 gram tung, og jeg er 65 cm lang. Bittestor!

Nemlig et bilderas fra de siste ukene!

Jeg har nemlig så dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått oppdatert dere, og jeg har jo bare aldri tid til å faktisk skrive en oppsummering over den tida som har gått siden vi ønska dere god jul – så jeg satser på at bildene taler mer enn ord denne gangen.

Liten tøffing i sofaen til Mormor, juleaften morgen. På genseren står det: My Dad is stronger than your Dad.

Lita jente sover godt på medbrakt sovested.

Juleaftens gaveras har begynt!

…og galskapen fortsetter. Det var rett før sofaen knela.

I sjal med pappa første juledag.

Første gang på babysvømming!

Mer babysvømming, og pappa er med. Ser dette ut som noe vi kan leve med, eller?

Større, men ikke for stor for sjal!

Og sånn sover vi hver eneste dag i pappasjalet.

Sveisen er… upåklagelig. Frank Barone møter MacGyver møter… Kramer?

Hvem i alle dager trenger vogn? Sjekk slapp positur!

Og hvem kan vel sove, når det viser seg at man har verdens tøffeste tå, rett der på sin egen fot??

…og plutselig hadde ikke mamma noen liten baby lenger – hun hadde ei lita jente som satt der i sofaen og lekte ved siden av henne…

Det er helt utrolig hvor fort det går.

Jippi!

Se hva mamma fant! Yndlingstegnefilmen min!

Mamma tror kanskje det er alle de fine fargene som gjør det, men jeg sitter faktisk i durestolen min og ler når de kommer på TV. Eller kanskje det er de fine lydene?

(Også jeg som ikke skulle oppdra noen TV-slave – Mamma anm.)

Mammaen min har sitti og gjort rare ting i dag. For det første har hun vært litt fjern i blikket sitt (godt at pappa var hjemme så jeg hadde noen å snakke med!), og for det andre har hun sagt mange rare ord som jeg ikke har hørt før.

Men nå har vi visst flytta bloggene våre hit til huldreheim, så da er det vel greit.

For mamma sier nemlig at hun har litt dårlig samvittighet for manglende oppdateringer fra vår kant, men at det skal bedre seg nå.

…og vi har flytta helt til huldreheim, sier mammaen min.

Den nye adressa til bloggen min er www.huldreheim.net/vildesverden  og passordet er det samme som det var her inne. Mamma jobber fortsatt med å få alt slik hun vil ha det, men det nærmer seg visst. Hun sier nemlig ikke så mange rare ord lenger.

1. juledag er jeg jammenimeg 8 uker allerede, og mamma kom på at det kanskje er lurt å begynne å skrive ned ting som skjer i utviklingen min før jeg plutselig har blitt så stor at hun har glemt alt sammen. For nå begynner ting nemlig å skje fort, nå sier hun at hun nesten kan se meg vokse og lære nye ting dag for dag.

Altså.

Mamma har hele tida visst at jeg var kjempesterk, fra lenge før jeg kom ut. Og det har hun helt rett i, for selv om jeg bare er omtrent sju og en halv uke gammel, så er det masse jeg kan! Jeg kan allerede bære hele vekta mi (som forresten var 5770 gram på seksukerskontrollen) på beina mine hvis jeg kan støtte kroppen min mot mammas eller pappas bryst, eller hvis noen holder meg.

Og så har jeg blitt veldig, veldig flink til å holde hodet mitt, sier mamma. Det sikkert fordi jeg sitter så mye i bæresjal og har så lyst til å kikke litt på verden rundt meg! I dag fikk mammaen min nemlig litt sjokk da hun skulle ta bilde av meg når jeg lå på magen (for det gjør jeg nesten aldri, det har jeg ikke tid til). Og her ser dere hvorfor:

Jeg er jo faktisk råsterk! Egentlig skal jeg jo ikke kunne sånt før jeg nærmer meg tre måneder, men det bryr ikke jeg meg noe om ihvertfall!

Og ikke nok med det – hvis pappa holder meg inntil brystet sitt, så kan jeg spenne fra med armene og snu hele overkroppen så jeg ser TV’n som står bak også. Det er helt sykt, sier mamma, men det er sant. Hun tror kanskje jeg må ha falt i den samme gryta som Obelix.

Det er lenge siden jeg smilte for første gang, men nå blir jeg mer og mer sosial for hver eneste dag som går. Dere har jo sikkert sett videoene der jeg prater og smiler, og sånn gjør jeg oftere og oftere og for lengre og lengre perioder om gangen. Jeg synes det er morsomt å nyse. Og at mamma kysser meg på kinnet (og det gjør hun nesten hele tida!). Og det er veldig morro hvis noen tar meg på nesa også – for da smiler jeg stort og sier masse nnnguuuh!

Mamma sier at jeg allerede har utvikla et godt og nyansert språk. Hun og pappa kan høre når jeg er sinna, når jeg er lei meg og når jeg bare kjeder meg og vil ha oppmerksomhet. Noen ganger bare klager jeg også, eller jeg bare roper på dem. Jeg nguuh’er dem i senk hver eneste dag, og er veldig glad i å prate med dem – spesielt når jeg er uthvilt, mett og tørr. Og så lager jeg verdens herligste koselyder!

For et par uker siden rant min første tåre også. Det skjedde når jeg skulle kle på meg før vi dro ut en tur i kulda. Jeg skrek og var sint på alt maset fordi jeg var så trøtt, og da mamma løfta meg opp, så hun at det var en våt stripe ned fra det høyre øyet mitt. Hun synes litt synd på meg da…

Og i sted så hun første gang at jeg klarer å snu meg mot der jeg hører lyd også. For jeg lå nemlig og kikka en annen vei i vugga mi da hun kom bort, og når jeg hørte stemmen hennes så snudde jeg hodet mot dit hun var mens jeg lette etter henne med øynene mine. Og da jeg så henne, så smilte jeg litt – selv om jeg egentlig var ganske trøtt og lei.

Jeg er fortsatt veldig glad i å sove, og kan fort vekk finne på å sove i fire timer om formiddagen. Det er nesten så puppene til mamma går fyken de gangene, så det hender hun må hjelpe meg å våkne littegranne. Men det er bare det at det ikke er så godt for meg å ligge flatt lenger, for da sover jeg bare en halvtimes tid om gangen før jeg våkner og må opp. Og når mamma løfter meg opp da, så kommer det ofte en liten rap eller litt gulp som har liggi inni brystet mitt og plaget meg litt. Men hvis jeg får sove inni bæresjalet hennes, daaaa sover jeg lenge og godt da!

Om nettene sover jeg i senga til mammaen og pappaen min. Det er veldig godt, for da kan jeg ligge tett inntil hele natta hvis jeg vil (og det vil jeg jo!). Mamma liker det også veldig godt, både å kose med meg så mye hun kan, og å slippe å stå helt opp for å gi meg nattpuppen min. Nå kan hun bare slenge den frem til ansiktet mitt, og så forsyner jeg meg stort sett selv. Av og til har hun våknet med puppen ute, helt uten å huske hvordan den kom dit. Selvbetjening på høyt nivå.

Når vi sover sånn, så sover vi godt, alle sammen. Jeg, fordi jeg får være der jeg vil være (nemlig hos mammaen min), mamma fordi hun får ha veslejenta si i armkroken, og pappa fordi jeg aldri rekker å gråte før maten er på plass. Mamma hører jo at jeg smatter og kjenner at jeg leter så godt jeg kan, så jeg slipper heldigvis å skrike til henne.

Vanligvis legger jeg meg sånn i halv ett-tida om natta. Jeg har nemlig snudd døgnet bittelitt, så det er egentlig helt umulig for mamma å legge seg noe som helst tidligere enn det. Men da er det stort sett greit bare jeg får kosepuppe meg i søvn etter at jeg har spist det jeg skal ha. Da våkner jeg som regel en gang i løpet av natta og skal ha littegranne mere mat, og så sover jeg til neste morgen.

Så er det mat igjen, og kosestund sammen med mammaen min. Da smiler og prater jeg masse. Og når jeg blir lei av det, så tar mamma meg med opp for å stelle oss. Først får jeg ny bleie og klær, og så sitter jeg i stolen min mens mamma dusjer.

Og der oppe på badet er det noe rart som skjer hver dag. For mens jeg er der, så stirrer jeg rett på den plassen som er mellom doen og dusjen – og så smiler og prater jeg noe helt voldsomt. Mamma er helt sikker på at jeg kan se noe der som verken mamma eller pappa kan se… og hun gleder seg innmari til jeg blir stor nok til å fortelle henne hvem det er (selv om hun allerede har sine mistanker)!

Etter at vi er stelt, så er det på tide å sove igjen. Og det er da jeg sover gjerne i fire timer i strekk, så hvis vi har vært litt seint oppe på grunn av magevondter eller slikt, så er det da hun også får sove litt ekstra. Men vanligvis så knyter hun meg inn i bæresjalet, og så er jeg med henne på husarbeidet frem til jeg sovner der.

Når jeg våkner da, er jeg som regel kjempeblid, men på kvelden hender det at jeg kan være litt grinete og lei, spesielt hvis mamma har glemt å drikke amme-te. Det løser seg som regel med litt “dritehjelp” som mamma så fint kaller det (da presser hun beina mine litt opp mot magen), litt pupping og litt sjalbæring, selv om det hender det kan ta litt tid og det blir en lang kveld. Derfor er hun påpasselig med å drikke teen sin også, sånn i tilfelle jeg skulle få litt vondt hvis hun glemmer det bort.

Alt i alt er jeg vel egentlig en veldig harmonisk og veltilpasset baby, og mamma er veldig, veldig glad for at hun har fått en så fin og sterk og nydelig lita jente! Hun kan rett og slett bare ikke se seg mett på meg.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=goTDnT26r4Y]

En varm og god liten klump
både inni og utenpå mammas bryst

En avslappet og vakker liten stemme
som synger sovesanger på utpust

En liten, lubben hånd
som kosekrafser i mammas halsgrop

Og et lite, bustete hode
i kysseavstand fra mitt eget

Rundt oss stresser folk med barnevogn og på slitne, små bein.
Men ikke vi.

Det er godt å være på juleshopping når man kan være tett inntil.

Her kommer det noen rykende ferske badebilder av Verdens Vakreste Vilde!

Åååååh, pappaen min er verdens morsomste, altså!!!

For vi liker å bade!

Heeeerlig!

Stor jente, jeg nå altså! Og så er det så tøft å sprelle littegranne i dette fine vannet!

Pappa – ikke bare morsom, men god å spise på også.

Nybada, forfrisket – og noe intens i blikket.